Veiledning/Loggskriving

Logg er opprinnelig en maritim sjanger der loggen ble brukt for å ha kontroll på retningen og dokumentere variasjon i vær- og vindforhold samt progresjon og andre hendelser. Formålet var å gjøre denne informasjonen tilgjengelig for andre reisende senere. Den opprinnelige bruken av logg var som korte, oppsummerende beskrivelser av sentrale hendelser i løpet av en dag.

Som forskningsmetode ble loggskriving opprinnelig brukt mye innenfor etnografi. Logg blir også i økende grad brukt som et verktøy for refleksjon i opplæringssammenheng. Loggskriving er da ment som en støtte for tankeutviklingen. Når studenter skriver fagtekster er det ofte strenge krav til oppbygging og innhold. Loggskriving er annerledes fordi skrivingen kan være mer utforskende. Loggen skal primært fungere som en støtte for skriverens egen tankeutvikling. Nilssen (2010) viser til Torlaug Løkensgard Hoel som skiller mellom spontanlogg og refleksjonslogg. Spontanloggen omhandler ofte en konkret hendelse eller observasjon. Innholdet blir skrevet ned i situasjonen og notatene er ofte ustrukturerte. Her retter man fokus mot følelser i selve øyeblikket. Det kan være uttrykk for både frustrasjon eller glede. En lærerstudent beskriver bruk av spontanlogg slik: "Det var ikke nødvendig med flotte formuleringer, noe som gjorde det lettere og ikke så arbeids- og tidkrevende. Jeg brukte stikkord, fullstendige og ufullstendige setninger, tankekart, skjema, refleksjoner bundet opp mot teori og ikke" (Nilssen 2010: 101).

Refleksjonsloggen er skrevet i en situasjon med bedre tid. I denne loggen kan man bearbeide videre episoder fra spontanloggen. Man kan trekke inn fagbegreper og relevant teori som belyser episoden på nye måter med større refleksiv distanse. Språket i refleksjonsloggen er gjerne mer bearbeidet med en tydeligere struktur. De to loggtypene representerer derfor to forskjellige refleksjonsnivåer (Nilssen 2010: 101). En student forteller dette om samspillet mellom bruk av spontanlogg og refleksjonslogg: Ofte kan jeg se tilbake på gamle notater og legge merke til hvordan jeg var på vei til å oppdage noe som jeg til da ennå ikke hadde forstått. Jeg kan lese mellom linjene eller i ordbruken, problemstillingene at jeg bevegde meg i retning av forståelse. Og like ofte var det nettopp denne nedtegnelsen som lot meg forstå at jeg kunne ting jeg ikke trodde jeg visste (Nilssen 2010: 102).

Samtidig har praksisveiledere blandede erfaringer med bruk av logg. Nilssen (2010) viser til praksisveileder Anna som synes det er vanskelig å motivere alle studentene til å skrive logg og få dem til å se nytten av det. Hun stiller seg mange spørsmål:

Er det viktig med en bestemt struktur på loggen?
Hvilke krav skal jeg stille til form og innhold?
Hvem har til oppgave å gi opplæring i loggskriving?
Hvordan motivere studentene til å bruke ulike loggstrukturer?
Hvor mye av skrivingen skal jeg ha innsyn vi?
Kan for mye innsyn påvirke loggskrivingen?
Skal medstudentene ha innsyn i loggskrivingen?
Hvilken type logg vil gi best utbytte for refleksjon?

Ute i praksisfeltet varierer loggskrivingen både når det gjelder hyppighet, respons og åpenhet. Studentgruppen til Anna har blandede erfaringer med loggskriving fra tidligere perioder. To av studentene hadde skrevet hver dag og fått respons fra praksisveileder en gang i uka. De syntes det var nyttig og ville gjerne fortsette med det. En annen student hadde skrevet logg bare for seg selv og skjønte ikke helt poenget. Han opplevde det som arbeidskrevende. Fjerdemann i gruppa la ivrig fram erfaringer med å legge loggene åpent ut i gruppas prosjektrom på its learning. Der fikk han kommentarer fra både praksislærer og medstudenter (Nilssen 2010: 98).

Den pedagogiske grunntanken bak loggskrivingen er at man utvikler større forståelse for noe hvis man setter ord på tankene sine. Selv om muntlig språk bevisstgjør tanken, er det særlig skriving støtter evnen til systematisk refleksjon. Gjennom slik refleksjon kan man styrke egen bevissthet om det man gjør og bli bedre på å skille det vesentlige fra det uvesentlige i hverdagen (Nilssen 2010: 100).

For en leser kan teksten virke usammenhengende fordi den er ubearbeidet, uformell og ofte fragmentarisk og assosiativ. Her handler det om å sette ord på tankene. En lærerstudent beskriver sin egen skriving slik: “Dette ble en lang logg, men jeg føler at det er en del inntrykk å få med seg. Dessuten opplever jeg at ordene bare kommer av seg selv, og at teksten blir til mens jeg skriver. For en slik forståelse kan skriving fungere som støtte for studentens indre dialog med seg selv for å utforske og klargjøre sin egen tenkning. Gjennom det skrevne ord kan vi etterspore tanken, lete den opp igjen, utvikle den videre.” (Nilssen 2010: 100). En annen student formulerer seg slik: "Jeg visste på forhånd at jeg hadde fått mye ut av praksisen og lært veldig mye. Men hva det var konkret, visste jeg ikke. Gjennom å skrive og sortere tankene får du det på plass. Det er nødvendig for at erfaringene skal komme til nytte senere." (Nilssen 2010: 100).

Loggskrivingen kan dessuten bidra til en bedre kobling mellom teori og praksiserfaringer. Fra teoriopplæringen kan studentene bringe med seg spesielle fokusområder inn i praksis. Også praksisveiledere kan legge inn loggoppgaver til studentene med tydelige krav til bruk av teori. I tillegg kan loggskriving bidra til bedre kommunikasjon mellom student og praksisveileder. En del praksisveiledere kan oppleve at det blir liten tid til den enkelte student. Gjennom å lese studentenes logger er det enklere å få innsyn i den enkelte students tanker og refleksjoner. Praksisveileder kan for eksempel be veisøker om tanker til hva som bør tas opp til drøfting i veiledningssamtalen: "Det kan du skrive mer om i loggboka di." (Nilssen 2010: 103). Sara beskriver det slik: "Selv om både studentene og jeg arbeider med å få alle med, at alle skal være aktive i veiledningssamtalene, er det alltid noen som er mer tilbakeholdne. Og da blir loggboka en slik arena hvor de kan framstå mer tydelig – og da kan vi bruke (og løfte fram) det de skriver i veiledningstimene. Selvsagt må de synes at det er greit. Ofte gir loggbøkene meg like mye kunnskap om studentene som veiledningssamtalene. Jeg kan se at Irene har fokus på seg selv, kjent mye på og beskrevet sine følelser og opplevelser. Det samme har Ina. Iver har fokusert på seg og sin rolle som lærer – det er nytt for ham. Erik har vært mest opptatt av hvilke småting som ikke fungerte og som må justeres til neste gang. Eli forteller mye som viser at hun ser elevene og reflekterer over sitt møte med dem" (Nilssen 2010: 103). Slik bruk av logg kan også forankres i en praksiskontrakt eller samarbeidsavtale.

Det er viktig å få respons på loggen for at det skal bli et meningsfylt redskap i studentenes læringsprosess. En respons kan «løfte» tankene og utvide perspektivet. Her er noen eksempler på ulik respons til loggen (Nilssen 2010: 103):

Spørsmål (Du sier det er vanskelig, har du noen tanker om hva du kan gjøre?).
Henvisning til teori (Dette er et godt eksempel på … Det kan du lese mer om …).
Peke på andre alternativer, andre måter å tenke på, hva pleier jeg å gjøre? (Jeg skjønner du synes overganger er en utfordring. Med denne elevgruppa har jeg kommet til at det er lurt å …)

Hvilken type respons man gir vil være avhengig av flere faktorer:

Hva er hensikten med teksten?
Hvilke krav er gruppa blitt enige om?
Hvilken rolle skal loggen ha? Hvem er studenten?
Hvilken tilbakemelding gagner den enkelte?
Hvor mye tid er satt av til denne typen prosesser?
Er loggen åpen for alle i gruppa?

En del studenter kan oppleve loggskriving som utrygt. Spørsmålene over bør derfor diskuteres med veisøker slik at man har en felles forståelse av hensikten med loggskrivingen (Nilssen 2010: 103).

Bruk av PC gir loggskriving også noen nye muligheter. En gruppe lærerstudenter kan dele tanker og erfaringer gjennom ulike digitale samarbeidsverktøy som læringsplattform eller blogg. Tilgang til medstudenters erfaringer kan være en god kilde til faglig kunnskap og utvikling. Her kan de både få råd og gi utløp for frustrasjoner. En slik åpenhet kan bidra til å gjøre utfordringer mer allmenne og mindre privatiserte.

På den annen side kan noen oppleve en åpen logg som vanskelig eller truende. Det gjelder denne studenten: «Jeg ser fordelen med å skrive om mine tanker, men jeg opplever det som litt truende at de andre kan lese om det jeg selv føler jeg ikke mestrer. Det er ikke alltid lett når man er i praksis og vil være en person som mestrer (Nilssen 2010:104). En praksisveileder har derfor latt loggdelingen være valgfri: "Loggene må ikke nødvendigvis være åpne. I noen studentgrupper har jeg latt det være valgfritt. Hos noen studenter hvor det blir veldig personlig, lar jeg, hele logg-kommunikasjonen gå bare mellom den ene studenten og meg. Eksempelvis hadde jeg en ungjente med lese- og skrivevansker som derfor slet veldig med egen selvtillit. Målet vårt var at i 2. klasse skulle hun tørre å legge ut sine logger" (Nilssen 2010:104).

Kilder

Nilssen, V. (2010) Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.