Sankewikiboken/Under arbeid

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk

Det er et mål at alle de omtalte artene, eller aktuelle grupper av arter, omfatter tips til innhøstning, bruk og passende konservering for senere bruk. Hvis du føler deg tilskyndt til å bidra til boken er du velkommen til det. Noe så enkelt som korrekturlesning er nyttig. Hvis du selv har noen nyttige erfaringer du ønsker å dele er det fint å være oppmerksom på behovet for å kunne etterprøve nøyaktigheten av informasjonen. Særlig spørsmålet om noe er spiselig bør ikke tas med i denne boken uten at det finnes en pålitelig kilde til informasjonen. Hvis det finnes delte meninger om en slik opplysning bør det også tas med, slik at leseren kan gjøres oppmerksom på behovet for å vurdere kildene til opplysningene selv. For at ikke denne boken skal bli vanskelig å lese, foretrekkes det at referanser legges til de aktuelle artiklene på wikipedia, og at det lenkes til artikkelen herfra.

Blåbær[rediger]

Blåbær er et allsidig og godt kjent bær som vokser over hele landet. Blåbær som selges i butikken er en annen art i bærlyngslekta. Blåbærsyltetøy finnes i butikkhyllene, men hvorfor ikke plukke dem gratis, og få trimmen med på kjøpet. Bærene finnes gjerne tørket som tilsetning i kornblandinger og er tilgjengelig som blåbærsaft. De smaker relativt søtt, men kan også være litt syrlige.

Innhøsting

Blåbær vokser pratisk talt over alt hvor jordsmonnet er litt fuktig og surt. De tåler skygge, men vokser også i åpen skog og mark. Det finnes bærplukkere som skal øke tempoet på plukkingen, men da blir det ofte litt mer rensing når en kommer hjem. Hvis en plukker for hånd går det gjerne litt saktere, men så gjør en også ferdig rensing av blader og lyng ute i skogen.

Bruk

Det er vanlig å bruke blåbær til syltetøy. Det finnes utallige andre måter å bruke dem på. De kan ganske enkelt kokes inn til en suppe. Da tilsetter en bare litt vann til rensede bær slik at de ikke svir seg før saften begynner å komme ut. Hvis en siler saften, kan den kokes videre slik at en reduserer vanninnholdet. Jo lengre en koker jo mer minner det om sirup i konsistensen. Saften kan også siles av og tilsettes sukker for å la den stivne til gelé.

Konservering

Hvis bærene ikke skal brukes med en gang kan de fryses eller tørkes. Sylting, safting og andre former for varmebehandling bidrar også til konservering. Det brukes også.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om blåbær på Wikipedia på bokmål.
RASKE FAKTA
Heidelbeeren auf dem Ast IMG 3415WI2.jpg
Vitenskapelig navn
Vaccinium myrtillus
Utbredelse
Global utbredelse
Utbredelse i Norge
Wikidata id
Q5413585

Bringebær[rediger]

Prøv bringebærsyltetøy krydret med stjerneanis. Kjempegodt!

Kilder[rediger]


Grisetangdokke[rediger]

Grisetangdokke, også kalt trøffeltang, er en rødalge som vokser på brunalgen grisetang. Den kan minne om en liten rødbrun til svart ulldott som forgrener seg ut på begge sider fra stilken (tallus) på grisetangen, særlig der tangen har fått sår og skader. Derfor er det vanlig at den forekommer hyppigst der grisetangen får hard medfart av bølgene.


Tørket får den en kraftig smak som de fleste synes minner om svart trøffel.

For at den skal bli delikat bør den renses og skylles godt for å få bort andre sjøgress, vekster og kryp. Om den høstes på våren er dette arbeidet enklere.

Kilder[rediger]


Hyll[rediger]

Kilder[rediger]


Kantareller[rediger]

Kilder[rediger]

Karve[rediger]

I beskrivelsen opplyses det også om noen vanlige forvekslingsarter. Karve er spesielt kjent for frøene som omsettes som krydder. Den er en toårig plante som frør seg i det andre året. Mot slutten av har blomstene blitt byttet ut med små frø. Hele skjermer kan høstes inn og henges til tørk. Frøene er et tradisjonelt krydder i pultost, brennevin og surkål.

På våren kan det høstes «karvekål». Det er det vi kaller en ung bladrosett med rot som skal brukes som en grønnsak. Unge og friske karveblader kan minne om smaken på det grønne på en gulrot og roten smaker også godt, men kanskje ikke like søtt som en gulrot. De tilhører faktisk samme plantefamilie.

Karvens rosett ber om å bli plukket til karvekålsuppe samme år som den blomstrer. Før i tiden ble det kalt «å stikke karvekål» fordi det er praktisk å stikke en kniv eller lignende ned langs roten slik at den slipper taket i jorden. Når man høster planter med rot kan det være verdt å minne seg om at det er mulig å utrydde planten lokalt ved å plukke den med roten før den rekker å spre frøene sine. La det stå noen igjen hvis du ønsker å finne den på samme sted neste år.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om karve på Wikipedia på bokmål.


Krekling[rediger]

Krekling vokser i enorme mengder overalt. Det er liten konkurranse om disse bærene, men de kan nyttes på lik linje med andre bær. De kan for eksempel brukes til saft, sirup eller til gelé.

Prøv kreklingsirup krydret med kanel, kardemomme, nellik og stjerneanis. Kjempegodt!!

Kilder[rediger]

  • Artikkel om krekling på Wikipedia på bokmål.


Kremler[rediger]

Vær oppmerksom på at den kan forveksles med giftkremle. Man bør generelt sett ikke smake på sopp i skogen, men det er trygt å smake på kremler for å avgjøre om de er milde eller skarpe. Alle milde kremler er spiselige. Hvis man ikke vet hva en kremle er bør man sette seg godt inn i kjennetegnene på kremler først. For et utrent øye kan noen kremler forveksles med svært giftige sopper.

Når du har lært deg hva en storkremle er, er den en opplagt kandidat til soppstek.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om kremler på Wikipedia på bokmål.
  • Artikkel om storkremle på Wikipedia på bokmål.

Kvannslekta[rediger]

Den kan kandiseres og brukes som kakepynt, eller rett og slett spises som godteri. Det er blomsterstengelen eller tykke bladstengler som brukes. Det er ikke opplagt at planten kan spises når man ser den ettersom den er nokså trevlete. Under tilberedning bør det ytterste trevlete laget skrelles bort.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om kvann på Wikipedia på bokmål.
  • Artikkel om sløke på Wikipedia på bokmål.

Løvetann[rediger]

En rå løvetann inneholder store mengder vitamin A, C og K, inkludert kalsium og jern. Innholdet er vanligvis 86 % vann, 9 % karbohydrater, 3 % protein og 1 % fett. 100 gram gir 45 kalorier.

Innhøsting[rediger]

Alle grønne deler av planten inneholder bitter eller besk melkesaft. Når planten setter knopp, tiltar bitterheten. Det er mulig å begrense bittersmaken ved å dekke til bladrosettene tidlig på våren eller før snøen faller på høsten. I Frankrike dyrkes og selges løvetann etter å ha benyttet forskjellige metoder for å «dyrke» bladrosettene i mørke. For å kunne høste blader om vinteren må man «dyrke» planten under de rette forhold. Røtter fulle av næring kan spas opp omkring oktober, plantes i kasser, kar eller poser i kjelleren, dekkes til med omkring 10 cm jord og la stå til slutten av desember. Gulbleke blader kan høstes av og spises etter at jorden er skylt av.

Bruk[rediger]

Roten har blitt tørket, hakket og ristet for å kunne brukes som kaffeerstatning. I så fall bør den høstes omkring august da den er rikest på inulin, eller i hvert fall så tidlig på våren at den er full av opplagsnæring. Den kan også males til mel eller spises som en rotgrønnsak. De gule blomstene, eller kurvene, kan brukes til å lage saft og vin. De grønne kurvdekkbladene må i så fall unngås siden de inneholder bitter melkesaft.

Kilder[rediger]


Matblekksopp[rediger]

Kilder[rediger]


Matpiggsopper[rediger]

Kilder[rediger]

Matrisker[rediger]

Matrisker omfatter fire arter i Norge. Alle har en gulrotfarget melkesaft som siver ut av soppkjøttet når soppen får kutt eller brudd. Sopper med sprøtt kjøtt, skiver under hatten og melkesaft er alltid risker. Kremler har også sprøtt kjøtt, men ikke melkesaft. Mange risker er ikke matsopper, men alle som har gulrotfarget melkesaft kan trygt spises. Dette tydelige kjennetegnet sørger for at disse soppene får sin plass blant de «fem sikre» soppene.

Når en plukker matrisker og renser dem i skogen er det nyttig å skjære gjennom soppen minst en gang slik at stilken og hatten deles vertikalt. Da vil man fort legge merke til det hvis den er markspist. Det er dessverre andre skapninger enn mennesker som har fått med seg at matrisker er god mat.

Kilder[rediger]


Sisselrot[rediger]

Rotstenglene av sisselrot har en smak som kan minne om lakris. Smaken er sterkest om høsten og svekkes gjennom vinteren.

Kilder[rediger]


Skvallerkål[rediger]

Det er de unge og skinnende grønne skuddene som smaker best ubehandlet. Siden skvallerkål ofte brer seg i store tepper der den vokser kan den by på en rikholdig kilde til grønt som en erstatning for spinatvekster pakket i plast. Når den klippes ned vil nye skudd sprette opp gjennom hele sommeren.

Kilder[rediger]


Steinsopper[rediger]

Kilder[rediger]

Stornesle[rediger]

Sammen med smånesle går den ofte under navnet «brennesle», fordi man kan «brenne» seg på de små hårene den er dekket av. De fleste skiller nok ikke på de to artene, men det nødvendig siden smånesle i 2015 ble vurdert som en sårbar art på norsk rødliste for arter.

Hansker er en effektiv beskyttelse mot brennhårene når man sanker stornesle og de uskadeliggjøres ved forvelling eller tørking. Når man ved sanking klipper planten helt ned vil man sørge for at det spretter opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Det man ikke bruker med én gang kan konserveres ved frysing og tørking.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om stornesle på Wikipedia på bokmål.


Trompetsopp[rediger]

Kilder[rediger]

Tyttebær[rediger]

Tyttebær er velkjent for de fleste. Det er vanlig å spise tyttebærsyltetøy, eller rørte bær som tilbehør til kjøttretter, spesielt vilt. Trollkrem er en kjent dessert som inneholder tyttebær. Bærene er nokså syrlige, og de fleste vil nok smake dem til med en del sukker.

Innhøsting[rediger]

Siden lyngen er vintergrønn, og den ikke feller løv, kan bladene høstes året rundt. De kan forveksles med melbær. Blader av melbær inneholder vesentlige mengder av stoffet arbutin, som omdannes til et giftstoff om de spises. Det kan gi forgiftninger. Tyttebærbladene inneholder mye mindre av stoffet, så de kan trygt nytes i moderate mengder. Tyttebærbladenes tykke, læraktige og blanke utseende skiller dem fra melbær. De har tydelige fjærnerver i motsetning til melbærbladene som er nettnervet. Tyttebærbladene har dessuten små mørke «kjertelprikker» på undersiden og en noe innrullet kant.

Bærene sankes om høsten. De modnes til forskjellig tid fra sør til nord i landet, og fra kyst til fjell. Avhengig av hva de skal brukes til kan en sanke dem i varierende modenhetsgrad.

Bruk[rediger]

Friske bær kan røres med sukker. De kan kokes til syltetøy, gelé, og kompott. Ved å safte bærene kan en få saft, og saften kan kokes inn til suppe, sirup eller saus. Det er også mulig å framstille vin av saften. Knuste bær som blir til overs etter safting kan utnyttes til grøt, eller brukes i brød.

Bladene kan tørkes, og ristes i en stekeovn eller i en stekepanne for trekkes som en velsmakende «grønn te». De bør trekke mellom 10 til 15 minutter i vann, eller kanskje enda lengre etter hvor mye smak en ønsker å trekke ut.

Konservering[rediger]

Bærene inneholder benzoesyre som gir dem god holdbarhet. Hele, friske bær kan oppbevares lenge i vann på glass. Kok opp vannet, og la det kjøle seg ned. Desinfiser glass og lokk. Ha bærene på glassene og hell over det nedkjølte vannet til det dekker bærene. Ha på lokket å sett bort. Hvis en knuser dem, legger dem over andre frukt på glass og topper det hele med saften av knusingen så bidrar de til å konservere innholdet i glasset.

Kilder[rediger]

  • Artikkel om tyttebær på Wikipedia på bokmål.