Sankewikiboken/Skvallerkål

Skvallerkål, er også kjent som «grisekål» eller «svinkål», noe som vitner om at mange har sett på den som godt dyrefôr. Men mennesker kan også nyttiggjøre seg dette ugresset i matlaging. I eldre engelsk litteratur fortelles det at den ble brukt som grønt i Sverige og Sveits. De unge bladene er gode i salater, supper og stuinger. Idag er det vanlig å bruke blader i varianter av den italienske sausen pesto.

Botanikeren Ove Arbo Høeg skrev at den ble brukt til supper og stuinger i Norge under andre verdenskrig, og at det kan dokumenteres slik bruk i Danmark tilbake til 1600-tallet. De unge bladene er best på smak og kan fint spises som råkost. Etterhvert egner de seg bedre etter tilberedning.

Det er lett å kjenne igjen skvallerkål, spesielt på bladplatens småblader. Likevel kan skjermplantene være snarlike for en som sanker den for første gang.

Den kan skilles fra den sjeldnere mesterrot ved at den mangler en svært aromatisk duft. Hvis man velger å høste skvallerkål til bruk i mat må man være helt sikker på at det man har funnet ikke er skjermplantene giftkjeks, hundepersille, hestekjørvel eller selsnepe. De er ikke spesielt like på skvallerkål, men alle disse plantene har blomster i skjerm, og er svært giftige.

Forsiden • Register •  Mesterrot

Planten kan vokse seg mellom 30 centimeter og 1 meter høy. I Norden vil den vanligvis blomstre mellom juli og august. Som hos andre planter i skjermplantefamilien sitter de små blomstene på stråler som går ut fra ett og samme punkt på stengelen, og hos skvallerkål kan det vokse ut mellom 15 og 25 slike stråler. Slik formes en tett storskjerm, som kan bli mellom 6 og 12 centimeter i diameter.

Strålene i storskjermen ender i småskjermer med små blomster med fem kronblader. Fargen på blomstene hos skvallerkål er vanligvis hvite, men kan i sjeldne tilfeller få nyanser av rosa. Skjermene er uten svøp, noe som vil si at de mangler blader ved basis av strålene i skjermen. De enkelte blomstene er tvekjønnet (hermafroditter), det vil si at de har både hannlige og hunnlige deler. Hver enkelt blomst har fem støvbærere og ett fruktemne.Frukten som dannes er en brun til rødbrun spaltefrukt, som deles i to deler og slipper ut to «frø» som er nøtter i botanisk forstand. Når frøene modnes, er de omkring 4 millimeter brede, brune i fargen, med lyse ribber.

Stengelen er glatt, hul innvendig, og har langsgående furer. Små underjordiske jordstengler bidrar til at den lett sprer seg. De sammensatte stengelbladene sitter på lange bladskaft som ender i dobbelt trekoblede bladplater. På unge planter har omrisset av bladplaten, det vil si det sammensatte bladet, en form som har gitt opphav til flere av dialektnavnene. De enkelte småbladene kan bli opptil 3 centimeter brede, og får en eggefasong som ender i en spiss. Kanten på småbladene er spisst tannet. Hos sorten Variegatum som er en dyrket prydplante, kan fargen på bladene veksle mellom hvit og grønn, men ellers er de dypt grønne. Friske skudd er til og begynne med blanke, men blir matte og grovere etterhvert.

Nyttige lenker

• Identifikasjon av giftige skjermplanter i Norge, Giftinformasjonen.

Artsbestemmelse

• Spør en biolog, forum.
• Arter på nett, Artsdatabanken.
• Artsorakel, hjelp til artsbestemmelse.
• Digital soppkontroll, Norges sopp- og nyttevekstforbund.