Praksisveilederen i skolen/Det første møte i praksisveiledningen

Kjennetegn

Det første møtet mellom praksisveileder og veisøker er gjerne preget av både spenning og nervøsitet. Begge parter ønsker å gjøre et godt førsteinntrykk hvis de ikke kjenner hverandre fra før. Samtidig er det mye som skal avklares om roller, veiledningsform, ansvar for elevgruppa og eventuelt samarbeid med andre lærerstudenter på skolen. Som regel må praksisveileder si noe om både skolen og elevgruppen.

Nilssen (2010) mener imidlertid at man ikke bør lesse på med for mye praktisk informasjon på det første møtet. Det kan være like viktig å forsøke å få tak i studentenes erfaringer, tanker og holdninger knyttet til det å være lærer. Studenter som velger læreryrket har ofte hatt erfaringer med å lede barnegrupper innenfor idrett eller andre fritidstilbud. En praksisveileder forklarer det slik: Å få tak i hvilke personlige og faglige erfaringer studenten har fra før kan være med på å gi meg en viss pekepinn om hvor studenten er i «undervisningens og veiledningens landskap», jeg synes også det er viktig at studentene har en viss bakgrunnskunnskap om meg som veileder. At de vet hva mine intensjoner er, hvem jeg er som lærer, og hvilke begrunnelser jeg har for den veiledningen jeg ønsker å gi, slik at vi «snakker samme språk» og alt blir mer forutsigbart (Nilssen 2010: 72). Eksempelet illustrerer også at det kan være lurt om veileder sier noe om ønsket veiledningsform. Det er ikke uvanlig at praksisveileder og lærerstudenter kan ha ulike oppfatninger om hensikten med praksisperioden. Dette kan skyldes ulik forståelse av læreryrket. Et alternativ kan være å diskutere følgende spørsmål:

Hva er god undervisning?
Hva vil det si å være lærer?
Hva er god praksisveiledning?

Svarene på disse spørsmålene vil ha konsekvenser for veiledningen. Mange studenter er ofte mest opptatt å lykkes i klasserommet fra time til time. En praksisveileder forteller: «Ofte kommer studentene med forventninger om i stor grad å få konkret hjelp og råd til hva de skal gjøre. Jeg så at min studentgruppe forventet at jeg som veileder skulle fortelle dem hva som kunne blitt gjort annerledes.» (Nilssen 2010: 73).

I praksisopplæringen er det mest vanlig at studenten er opptatt av sin egen undervisning. Nedenfor ser vi noen eksempler (Nilssen 2010: 60):

Lærerens forflytning og kontakt med elevene i arbeidssituasjoner
Takle uro i kaotiske situasjoner.
Bruke et språk som barn/ungdom forstår.
I enda større grad uttrykke mine ideer og meninger i elevgruppa.
Begrunne pedagogiske valg

Studentene skal allikevel ikke bare utvikle seg som ledere av læringsarbeid i undervisningen, men de bør også gjøre andre arbeidsoppgaver. Det kan være å diskutere elevarbeid, observere ulike situasjoner eller å delta på foreldremøter på kveldstid.

Se også

Praktiske hjelpemidler til første veiledningssamtale

Kilder

Nilssen, V. (2010) Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.