Speiling
Wikilæreboken i pedagogisk veiledning |
Bidra selv Videoopplæring |
Om wikiboken Diskusjon |
Speiling regnes ofte som den viktigste samtaleferdigheten i terapi. Speiling er rettet inn mot følelser og ikke mot det kognitive saksinnholdet som man kan bruke parafrasering til. I et budskap finnes det ofte to kategorier med informasjon. Det er et innhold (fakta, ideer og oppfatninger) og følelsesmessig informasjon som angir hvordan personen opplever relasjonen til innholdet. Dette blir uttrykt i det som sies, måten det sies på og gjennom kroppsspråket. Geldard formulerer speilingens intensjon slik: "..Når jeg kommer i kontakt med mine følelser, eier dem og virkelig opplever dem, beveger jeg meg vanligvis framover, har det bedre emosjonelt og er kanskje i stand til å fatte fornuftige, selvstendige beslutninger" (Geldard 1989: 31-32). Geldard anbefaler å speile følelser ved å bruke nøkternt beskrivende ord som er minst mulig evaluerende (lykkelig, stolt, sint, trist, frustrert, nedfor, spent osv.). Mens veisøkerens tanker kan beskrives med mange ord bør beskrivelsen av følelser være korte. Følelsene utgjør engasjementet og er en drivkraft for å søke veiledning. Noen legger vekt på speiling også i veiledning, men Lauvås og Handal (2000) betrakter det som mindre viktig.
Kilder
[rediger]- Geldard, David (1989). Basic personal counselling: a training manual for counselors. New York: Prentice Hall.
- Lauvås, Per og Gunnar Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen akademisk.