Praksisveilederen i skolen/Observasjon i praksisveiledningen

Hva er observasjon

Det er det samme som å se. Observasjon handler om å se etter noe på en særlig oppmerksom måte. I observasjon av første orden er selve observasjonen primæroppgaven (Bjørndal 2002). Dette kan for eksempel skje hvis en lærerstudent observerer en undervisningssituasjon. God observasjon kan være vanskelig å få til. Studenter vil ofte velge for omfattende fokusområder. Det kan for eksempel være at man vil observere for mange elever på en gang. Studentene vil ofte trenge hjelp til å konkretisere fokus. Hvis man for eksempel skal observere elevsamarbeid, bør man definere noen indikatorer på samarbeid på forhånd (Nilssen 2010).

I observasjon skiller man mellom bruk av systematiske og usystematiske metoder. Usystematiske metoder kan bli brukt for å danne seg et førsteinntrykk og for så å vurdere hva man senere vil rette mer fokus mot. Systematiske metoder handler om at observasjonen er planlagt og at man konsentrerer seg om spesielle aktiviteter. Da kan man bruke observasjonsskjema eller ulike typer løpende protokoll der man skriver ned sine observasjoner fortløpende. Observasjoner kan skrives ned, enten i situasjonen, umiddelbart etterpå eller en kombinasjon av dette. Man skiller også mellom selve beskrivelsen av observasjonen og tolkningen av den. Å skille tydelig i to spalter mellom hva man ser og hva man tenker kan være lurt. Hvis vi vil vite noe om hva en bestemt elev bruker tiden til, kan vi notere aktivitet på bestemte klokkeslett. Hvis vi vil vite om en bestemt type atferd forekommer eller ikke, kan vi notere i et skjema hver gang denne atferden forekommer (Nilssen 2010).

Hvis studentene lager skjemaene selv, får de muligheten til å øve seg på å spisse fokus. Forholdet til selve observasjonen blir annerledes enn hvis man bare kopierer observasjonsskjemaet fra en bok. Man må også tenke gjennom hvor observasjonene skal foregå? Skal det være ute eller inne? I tillegg må man vurdere hvor lenge observasjonene skal foregå. Observasjon av samspillprosesser tar gjerne lang tid, men kartlegging av hvor en elev er i leseprosessen vil ikke ta like lang tid. Å observere en elevs leseutvikling over et år er en lang tidsperiode, men hver observasjon tar ikke nødvendigvis lang tid. Samtidig vil man ofte ha begrenset med tid til rådighet. I tillegg må man bestemme seg for om man vil delta i situasjonen eller ikke Nilssen (2010).

Samtidig må man være oppmerksom på at flere feilkilder kan påvirke observasjonene. For eksempel påpeker Nilssen (2010) at man i barnehage og skole gjerne har normer som fremhever det positive. I tillegg vil lærerstudentene ønske å ha et godt samarbeidsforhold. Dette gjør det lettere å være positiv enn negativ. Vi har dessuten en tendens til å holde fast på både første- og sisteinntrykket av personer vi treffer. Man vil lett kunne generalisere disse observasjonene i for stor grad. Observatørens egne bakgrunnserfaringer og fordommer vil dessuten kunne innvirke på hva man ser.

Observasjon i praksisveiledningen

Ifølge Nilssen (2010) inngår observasjon som en sentral del av læreres daglige arbeid og er et viktig grunnlag for yrkesutøvelsen. Det er derfor viktig at lærerstudenten utvikler observasjonsferdigheter som gjør det lettere å se hver enkelt elev. For å lære barn noe må vi selv lære av barna. Vi må vite noe om hvem barna er, hvordan de tenker og føler, hvordan de samhandler og utvikler kunnskap på ulike fagområder. Gjennom observasjon utvikler man et mer variert bilde av elevene. Observasjon kan også bli brukt som dokumentasjonsmetode i forhold til skriftlig arbeid i lærerutdanningen.

Ferske lærere er for eksempel ikke så oppmerksomme på hvor forskjellige elevene er. Praksisveilederen Sara mener nye lærerstudenter nesten ser klassen som faget. Man faller lett inn i en lærerrolle der man skal overføre kunnskap. Hvis studentene heller får observere elevene vil de i større grad se på klassen som en samling individer som har rett på utfordringer og muligheter tilpasset sitt nivå. Sara vektlegger at lærerstudentene ikke bare skal observere elevene, men også snakke med dem og bli kjent med dem (Nilssen 2010). Her følger et eksempel der en student har observert en elev:

Spesielt synes jeg det jeg observerte om Per og Jan var interessant. Per begynte det hele med å være først med å gjette navnet på en sekskant, så han vokste på dette, og spillet ble også mer moro for ham når han følte at han mestret noe. Det hele endte med at han var svært ivrig og til slutt vant spillet. For første gang siden jeg kom til denne klassen opplevde jeg Per som en av dem som tok styringa! Kjempemoro © Da de var ferdig med spillet, satte de seg ned med brodering. Og som vanlig hadde Jan store problemer med dette. Jeg foreslo at kanskje Per kunne lære ham dette. Per, som enda svevde på at han hadde mestret spillet bedre enn de andre, tok denne oppgaven med storm og lærte Jan å brodere på et blunk! Begge guttene var svært stolte av dette, og mens Per satt med et stort smil rundt munnen og var fornøyd med seg selv, gikk Jan rett til Mari og viste henne hva han nå fikk til. Spennende å se to forskjellige måter å vise sin stolthet på.

Jeg har en masse tanker akkurat om dette, og hvor viktig selvfølelse er for læring, hvor mye elevene kan lære av hverandre og hvor mange roller en elev kan befinne seg i osv., men jeg må få fordøyd disse inntrykkene før jeg kan Spinne noe videre på det, det var i alle fall utrolig morsomt og spennende å få erfare dette. Det var tydelig hvor mye Per blomstret da han følte at han mestret dette spillet, han presterte da også mye mer enn jeg hadde sett ham prestere før. Dette tror jeg har sammenheng med at når en føler seg vellykket med noe. Så smitter det over på andre ting også'' (Nilssen 2010: 117).

Nilssen (2010) mener det er viktig at studentene får observere undervisningspraksis og særlig samspillet mellom lærer og elev. Studentene må lære seg å se elevenes læring. Hvis ikke risikerer de å bli ensidig opptatt av å holde disiplin i klasserommet. Mye fokus blir i stedet rettet mot hvordan de selv presterer og ikke mot samspillet.

Interessant er det også at lærerstudenten Eli mener hun har lært mest i praksis av å observere samspillet mellom praksisveileder Sara og elevene i undervisningen. Eli ser at elevene tør å prøve seg når de har praksisveilederen i undervisningen. Dette er særlig viktig i matematikken der mange elever har prestasjonsangst. Sara legger vekt på at lærerstudentene skal se henne undervise. Hun vet hun fungerer som en rollemodell, men hun diskuterer med studentene at hun allikevel ikke vil tvinge dem inn i en bestemt stil (jmf. betydningen av å samtale om samtalen i veiledningen). Sara er også opptatt av at studentene bør få observere flere praksisveiledere som underviser på ulike måter. Innenfor en mesterlæretradisjon vil observasjon og imitasjon av den erfarne yrkesutøver ha en sentral plass i veiledningen.

I tillegg er det viktig å sikre integriteten til de vi observerer uansett formål. Dette gjelder særlig hvis barn er involvert. Systematisk innsamling av materiale over tid må gjøres med samtykke fra foresatte. Foreldre må også bli informert om at studentene har skrevet under en taushetserklæring. Hvis observasjoner og videoopptak skjer i tilknytning til FoU-arbeid, må også aktiviteten meldes til Datatilsynet. Det stilles strenge krav til hvem som skal ha tilgang til opptakene og hvordan de skal slettes. Observasjoner som blir gjort som grunnlag for arbeid i teoridelen av utdanningen, bør anonymiseres med en gang (Nilssen 2010).

Kilder

• Nilssen, V. (2010) Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.