Naturfag for ungdomstrinnet/8/Teoriar om jorda/Storetvedt

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk
Crystal Clear app messenger.pngBokmål: Denne siden er delvis på bokmål, og ikke fullstendig oversatt til nynorsk.

Kontinentaldriftteorien motsagt[rediger]

Ideen om at kontinentene tidligere har hengt sammen, ble lansert av Alfred Wegener i 1912. I mange år ble denne forestillingen latterliggjort i vitenskapelige kretser. Men på 1960-tallet begynte flere og flere forskere å tro på Wegeners teori, og teorien ble etter hvert totalt dominerende. En som tidlig sluttet opp om teorien om kontinentaldrift var Karsten M. Storetvedt, nå (2005) professor ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen. Storetvedt sier selv:

«Da jeg var ung forsker på 60-tallet ble også jeg en ivrig tilhenger av kontinentaldriftteorien og dens senere platetektoniske versjon, men det var før jeg hadde fått reell innsikt i global geologi og geofysikk og i modellens teoretiske vanskeligheter.»

I de senere årene har Storetvedt gått imot teorien om kontinentaldrift, fordi han mener geovitenskapelige data og målinger stemmer dårlig med teorien, og fordi han er overbevist om at fenomenene den er ment å skulle forklare, kan forklares bedre på andre måter: Ett av hovedstøttepunkene til kontinentaldriftteorien har vært at Sør-Amerikas og Afrikas kyster er påfallende parallelle. Men at Sør-Amerika og Afrika skal ha drevet fra hverandre hele strekningen som i dag utgjøres av Atlanterhavet, er svært usannsynlig. Ved hjelp av en metode som kalles «seismisk manteltomografi» er det blitt avdekket at kontinentene har dype røtter ned i mantelen, med en annen kjemisk sammensetning enn mantelen under verdenshavene. For at landmassene skulle kunne ha blitt presset tusenvis av kilometer fra hverandre, ville det ha måttet enorme krefter til. Fordi man kan ikke flytte den kontinentale skorpen sidelengs (som påstått for Atlanterhavet) uten at man også drar med seg de flere hundre kilometer dype røttene. Det er ingenting som tyder på at slike enorme krefter finnes, påpeker Storetvedt. Dessuten ser vi parallelle kystlinjer andre steder i verden, hvor fenomenet ikke like lett lar seg forklare ut i fra ideen om at landmassene har drevet fra hverandre.

Et godt eksempel er Rødehavet: I dette tilfellet er det svært vanskelig å tenke seg at Øst-Afrika og Den arabiske halvøy noen gang har hengt sammen, fordi kyststripene «snurper seg sammen» lengst i sør. Forklaringen på kontinentenes stedvis parallelle kystlinjer er en annen, i følge professoren fra Bergen: Enkelt fortalt har havbunnen sunket ned. Dette skjedde fordi den opprinnelige tykke kontinentale jordskorpen under det som i dag er havbunn, gradvis ble «spist opp» gjennom en kjemisk prosess hvor det ble dannet eklogitt (en tung bergart) langs skorpens underside. Eklogitten sank dypere ned i mantelen. Slik ble den tynne havbunnsskorpen dannet. Grunnen til at vi ser parallelle kystlinjer flere steder i verden (for eksempel østkysten av Sør-Amerika og vestkysten av Afrika), er at sammensynkningen av jordskorpen fulgte et eldgammelt sprekkesystem i jordens overflate. Dette sprekkesystemet var etablert allerede i jordens urtid, ca. 2,5 milliarder år før havbassengene ble dannet. Afrika og Sør-Amerika har tilnærmet samme orientering av sine fundamentale sprekkesystemer. Derfor er kystlinjene nesten parallelle. Kontinentene har beveget seg noe opp gjennom jordens geologiske historie, men ikke på langt nær så mye som tilhengerne av kontinentaldriftteorien vil ha det til.

Karsten M. Storetvedt har utgitt boka Global Wrench Tectonics (Fagbokforlaget 2003) der han avviser og argumenterer mot den tradisjonelle drift/platemodellen som undervises i skolen i dag. I boken presenterer han en helt ny utviklingsteori for jorden.


Meir å lese:

http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/1-98/geo1.html

http://www.aftenposten.no/viten/article775446.ece