Praksisveilederen i skolen/Muntlige refleksjonsredskap i praksisveiledningen

I all veiledning er gode samtaleferdigheter viktig. Ifølge Kristiansen (2008:36-37) handler veiledning om å bruke bestemte språklige teknikker som for eksempel ulike spørsmål eller måter å svare veisøker som man antar har en positiv innvirkning. I denne boken beskriver vi fire ulike ferdighetsområder som en praksisveileder bør kjenne til.

Evnen til å lytte blir ansett for å være den kanskje viktigste samtaleferdigheten. Vi vil derfor presentere prinsipper knyttet til det man på fagspråket kaller aktiv lytting. For det andre blir evnen til å metakommunisere betraktet som en meget viktig samtaleferdighet (Baltzersen 2008). Hvis man klarer å samtale om samtalen på en god måte, kan dette bidra til å effektivisere og systematisere veiledningssamtalen. I tillegg ønsker vi å si noe om betydningen av konfrontering og det å få råd i veiledningen. Mange veiledere lurer på om det er riktig å gi råd og i hvilken grad de skal bruke konfrontering overfor veisøker som ofte vil oppleve å være i en sårbar posisjon.

Fremstillinger av samtaleferdigheter innenfor veiledningslitteraturen har i stor grad vært inspirert av terapien som fagfelt. Ofte har litteraturen lagt vekt på de samme samtaleferdighetene. I denne boken har vi forsøkt å beskrive de viktigste av disse samtaleferdighetene.

Man bør imidlertid være oppmerksom på at for mye fokus på bruk av samtaleferdigheter eller samtaleteknikker kan ødelegge den autentiske veiledningssamtalen. Veilederen må hele tiden vurdere hvorvidt samtaleteknikker virker forstyrrende på veiledningssamtalens dynamikk, fortrolighet og åpenhet. I sin bok “Jeg og du” (1967) skriver Martin Buber at et menneske ikke kan forstås som et isolert jeg. Mennesket vil alltid befinne seg i en jeg-du relasjon eller et jeg-det forhold. Disse ulike relasjonene angir ulike måter å forholde seg til verden. I en jeg-det-relasjon vil man forholde seg til verden og mennesker med en form for distanse eller kontroll. Man beskriver, analyserer, definerer, lage diagnoser og gjør sammenlikninger. Et menneske blir beskrevet som et «eksemplar», en «gjenstand», et «objekt», et «potensial» eller en «ressurs». Man vil raskt danne seg oppfatninger av om veisøker er interessert eller engasjert. I en jeg-det relasjon sammenlikner man veisøkeren med det man tidligere vet om personen. I en jeg-du relasjon vil man derimot hele tiden bli konfrontert med at den andre alltid vil være annerledes enn det man selv trodde eller visste om den andre (Kristiansen 2008).

Veilederen vet hvordan «veiledningsverktøyet» skal brukes, hva slags effekt det har, og når det er på sin plass å ta det i bruk. Noen veiledere informerer veisøker på forhånd om at spesifikke samtaleteknikker vil bli tatt i bruk, men langt fra alle gjør dette. Gjensidigheten i veiledningssamtalen kan bli utfordret hvis man allikevel ikke velger å informere om bruk av slike samtaleteknikker. Det er også mulig veisøker allikevel oppdager at veileder bruker slike samtaleteknikker.

På den ene siden vil man kunne hevde at effektene av ulike samtaleteknikker kan bli dårligere dersom veisøker vet om strategiene. På den andre siden risikerer man at veisøker nekter å delta i den videre veiledningssamtale dersom vedkommende blir oppmerksom på at skjulte samtaleteknikker blir tatt i bruk. Kristiansen (2008) mener dette kan forstyrre gjensidigheten i veiledningsfellesskapet. Samtaleteknikker kan bli opplevd som strategiske grep der den ene parten ønsker ensidig kontroll over samtalesituasjonen.

Med grunnlag i slike betraktninger har vi derfor forsøkt å sette presentasjonen av samtaleteknikker inn i en bredere pedagogisk sammenheng. Dette gjelder både presentasjonen av aktiv lytting og det å samtale om samtalen.

Kilder

Baltzersen, Rolf K (2008) Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget.
Kristiansen, Aslaug (2008). Hva skiller en veiledningssamtale fra andre samtaler? : Veiledningssamtalens egenart og etiske utfordringer. I Eide, Solveig Botnen, Grelland, Hans Herlof, Kristiansen, Aslaug, Sævareid, Hans Inge og Aasland, Dag G. (red.) Til den andres beste : En bok om veiledningens etikk s. 24-40. Oslo, Gyldendal akademisk.
Kristiansen, Aslaug (2008). “Hva hører du når du lytter? Hvem blir du når du svarer?” I Eide, Solveig Botnen, Grelland, Hans Herlof, Kristiansen, Aslaug, Sævareid, Hans Inge og Aasland, Dag G. (red.) Til den andres beste : En bok om veiledningens etikk. Oslo, Gyldendal akademisk.
Lauvås og Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.