En narrativ tilnærming til veiledning

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk
Logo Wikilæreboken i
pedagogisk veiledning
Bidra selv
Videoopplæring
Om wikiboken
Diskusjon

Hva er narrativ veiledning?[rediger]

I narrativ veiledning forsøker man å gi veisøker mulighet til å fortelle hva som virkelig betyr noe for vedkommende i livet. Veiledningen tar utgangspunkt i de historier om egen identitet som veisøker tar med seg til veiledningen. Veileder vil forsøke å hjelpe veisøker til å utvikle historien om sitt liv. Veiledningen skal bidra til å undersøke hvordan en person skaper mening i livet sitt ved at veisøker forteller om sine erfaringer både i nåtid, fortid og fremtid. Veilederen er interessert i å skape forbindelser mellom disse tidsdimensjoner, slik at det skapes mulighet til å forløse en alternativ historie som kan fungere som grunnlag for det videre liv (Winslade & Monk 2008).

Når veisøker forteller om faktiske handlinger som han/hun har utført og om initiativer som er tatt, så kan dette ha en frigjørende effekt på personen. Veiledningen skal hjelpe veisøker til å leve et liv i samsvar med sine egne verdier i sin foretrukne historie (Morgan 2005). Veileders oppgave er å bidra til å gjøre andre og mer oversette erfaringer, initiativer og historier mer tilgjengelige, mer fyldige, slik at veisøker blir forbundet med dem. Ved hjelp av veiledningen kan veisøker bevege seg fra en problemhistorie til en mer foretrukket historie om seg selv (Winslade & Monk 2008; White 2007).

Begrepet narrativ viser til at det er snakk om virkelige mennesker i en fortelling, som handler ut fra intensjoner og som har hensikter, verdier, etikk og moral. Et enkelt narrativ kan for eksempel omfatte en orientering om nåværende situasjon, en forklaring, en komplikasjon eller en krise. Mer komplekse narrativer kan ha mange klimakspunkter. Ifølge Gjems (2007) vil veisøkerens presentasjon av veiledningstema ofte ha en narrativ struktur uavhengig av om man bruker en narrativ tilnærming til veiledningen eller ikke. Veisøkerens fortellinger vil alltid bygge på et spesifikt perspektiv og verdigrunnlag. Fortellingens store styrke ligger i at den alltid vil få frem fortellerens holdninger, verdier og tro. Det kan gjelde både en muntlig fortelling eller en skriftlig praksisfortelling som inngår som en del av et veiledningsgrunnlag. Det vil imidlertid alltid være fare for blinde flekker i fortellingen som bidrar til en ensidig og veldig forenklet meningskonstruksjon (Gjems 2007:167).

Teoretiske inspirasjonskilder[rediger]

Å fortelle historier rundt leirbålet har vi gjort til alle tider

Den narrative veiledningen har sin opprinnelse i blant annet den amerikanske psykolog Jerome Bruners (1990) ideer om at mens livet flyr forbi, organiserer og tilskriver vi det mening gjennom fortellinger. Jerome Bruner (1991) mener mennesket konstruerer verden gjennom to hovedformer: den logisk-paradigmatiske tenkemåten og det narrative tenkemåten. Disse tankeformene påvirker hvordan vi forstår virkeligheten og organiserer erfaringene våre. Den narrative tenkemåte tar utgangspunkt i at mennesker tenker på samme måte som fortellingen er bygd opp.

Det er dette som er grunnen til at fortellinger inngår som en del av alle menneskelige kulturer, enten det er som myter, sagn eller legender. Fortellingens vesentlige kjennetegn er at den er en handling som er rettet mot et mål, og at fortelleren har en fornemmelse for rekkefølge. Fortellingen har en begynnelse, det er noe som utløser hendelsen i fortellingen og fortellingen fører fram til et mål, slik at det blir sammenheng mellom begynnelse og slutt. Videre er det viktig at fortelleren har en oppfatning om hva som er vesentlig og hva som ikke er det i fortellingen. Det som skaper historien er at det er noe usedvanlig eller uventet som skjer og det krever en forklaring. Det er med andre ord noen problemer som må løses. Fortellinger er ikke objektive, men derimot fortalt fra et subjektivt perspektiv i en bestemt tid og situasjon med konkrete personer.

På samme måte mener Bruner (1991) at vi organiserer våre erfaringer kronologisk etter hverandre med en start, et høydepunkt og en slutt i et lineært narrativt mønster. Når vi forteller en egenopplevd historie til andre, blir den først og fremst verifisert ut fra om den er sannsynlig eller troverdig i den forstand at den ligner livet. Denne narrative tenkemåten stiller derfor ikke krav til sannhet eller logisk forestillingsevne, men krav om poetisk fantasi. Det er fantasien vår som gjør at vi kan lage gode og troverdige historier. Det er også denne narrative tenkemåten som bidrar til at vi opplever livet som meningsfylt (Bruner 1991).

Ordet narrativ er avledet av det latinske ordet ”narrare” som betyr å gjøre kjent eller å fortelle. Et narrativ er en logisk struktur for å formidle en historie, enten det er en tradisjonell tekst eller en film. Hver hendelse i et narrativ står i et direkte påvirkningsforhold til den forrige hendelsen gjennom handlingssekvenser. Historisk sett har narrativ teori primært fokusert på ulike strukturelle og formelle sider ved en fortelling. I dag blir denne teorien brukt innenfor stadig nye fagområder som historie, sosiologi, psykologi og sosialantropologi. Det narrative kan også ses som en metafor, som beskriver at vi mennesker opplever og erfarer våre liv gjennom de historier vi selv og andre forteller om oss, og som vi oppfatter som virkelighet. Mennesket skaper mening i livet ved å organisere egne opplevelser i metaforer, fortellinger og diskurser. Vårt liv er en myriade av hendelser og situasjoner, og vi gir oppmerksomhet til noen slike hendelser og situasjoner som har hatt betydning i livsløpet. Når vi setter sammen bestemte hendelser og handlinger fra livet i en kjede av årsak og virkning, så skaper vi mening og identitet. Kunnskap om selvet er innleiret i fortellinger om oss selv og disse historiene former livet vårt videre. Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene. Det er alltid et mulig samspill mellom det vi gjør og de tanker, følelser og hensikter som handlingen referer til. Opplevelser i verden viser også til våre ønsker og følelser (White 2006; 2007).

Kjennetegn ved veiledningsmetoden[rediger]

Som utgangspunkt handler den narrative veiledning om å veilede mennesker som har et personlig eller yrkesfaglig problem eller dilemma. Narrativer bidrar til å skape sammenheng og mening rundt alle de erfaringer vi gjør oss. Vi forteller i hverdagen for å gjøre omverdenen forståelig og skape oversikt over våre opplevelser. Et narrativ kan sammenlignes med et mentalt kart som vi tegner, og som vi styrer vårt liv ut fra. Den narrative veiledningsmetode har hentet mye av sin inspirasjon fra narrativ terapi, spesielt representert ved den australske familieterapeut Michael White (White 1995; 2006; 2007; White & Epston 1990). I følge Winslade & Monk (2008) må den narrative veileder være aktiv spørrende overfor veisøker. Veilederen må velge ut aspekter ved veisøkerens samtale som kan bli gjenstand for nærmere undersøkelse og potensielt være et redskap for å skape en alternativ historie. Winslade & Monk (2008: 83-84) foreslår at veileder benytter følgende undersøkelsesmetode:

  • Legg vekt på handlinger som ikke passer til problemhistorien.
  • Spør hvordan veisøker gjennomførte disse handlinger. Spør hvordan veisøker har forberedt seg til denne handling og hva de tenkte og følte i etterkant. Dette kan bidra til at personen opplever seg selv som aktør i eget liv.
  • Spør etter tilsvarende handlinger i den senere tid.
  • Spør etter tanker og egenskaper eller verdier som er nødvendige for å gjennomføre slike handlinger.
  • Søk etter beskrivelser av de egenskaper eller kvaliteter som er nødvendige for slike handlinger.
  • Når det ikke er fullstendige handlinger å vise til, så spør etter intensjoner eller ønsker om å handle
  • Be veisøker om å gi det alternative plottet et navn.
  • Utforsk det alternative plottets historie i vedkommendes liv.
  • Finn andre tilhørere til det alternative plottet, som kanskje har verdsatt eller bidratt til veisøkers handlinger.
  • Legg vekt på overveielse av betydningen av disse begivenheter og andre reaksjoner.
  • Skap forbindelser mellom begivenhetene.
  • Spør om veisøker er tilfreds med den alternative historie og hvorfor.
  • Vær på utkikk etter nye lysende og livgivende øyeblikk i mellom veiledningsmøtene.
  • Avbryt, dersom samtalen langsomt vender tilbake til problemhistorien.
  • Be veisøker tenke over hvilken retning livet ville ta dersom den nye historien fortsatte sin utvikling.
  • Spør om hvilke skritt veisøker eventuelt er i ferd med å forberede.
  • Projiser identiteter, omdømme og karriere inn i framtida, og lag hypoteser om hvordan de kunne forløpe, dersom den nye historien fortsetter på samme kurs som nå.
  • Under de etterfølgende møter kartlegger man forløpet av hver enkelt handlings-, tanke- og følelsesbane.

Winslade & Monk (2008) mener den nye alternative historien bare blir en del av personen dersom det er et publikum til stede som forstår og verdsetter veisøker. De understreker derfor viktigheten av å invitere betydningsfulle andre til å være til stede under veiledningsmøtene. Det kan være familiemedlemmer, lærere eller klassekamerater. Veileder skal tilrettelegge situasjonen slik at publikum medvirker til anerkjennelse og verdsettelse av den nye historien etter hvert som den vokser fram.

Se også[rediger]

Kilder[rediger]

  • Bruner, J. (1986). Actual Minds, Possible Worlds. Cambridge, MA: Harvard University Press.
  • Bruner, J. S. (1990). Acts of Meaning. Cambridge: Harvard University Press.
  • Bruner, Jerome (1991). The Narrative Construction of Reality. Critical Inquiry, 18:1, 1-21. Artikkel
  • Epston, D.; White, M. & Murray, K. (1992). "A Proposal for Re-authoring Therapy: Rose's Revisoning of her Life and a Commentary". In: McNamee, S. & Gergen, K.J. (Eds.). Therapy as Social Construction. London-Newbury Park-New Delhi: Sage Publications.
  • Gergen, K. & Gergen, M. (2004). Social Construction: Entering the Dialogue. Chagrin Falls, Ohio: Taos Institute Publications.
  • Gjems, Liv (2007). Meningsskaping i veiledning. Kroksmark, Tomas og Karin Åberg (red.). Veiledning i pedagogisk arbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Lundby, G. (1998). Historier og terapi. Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Oslo: Tano Aschehoug
  • Morgan, A. (2005). Narrative samtaler. København: Hans Reitzels Forlag.
  • Rogoff, B. (2003). The Cultural Nature of Human Development. Oxford: Oxford University Press.
  • Winslade, J.M. & Monk, G.D. (2008). Narrativ vejledning i skolen. Corwin Press Inc. & Dansk Psykologisk Forlag.
  • White, M. & Epston, D. (1990). Narrative Means to Therapeutic Ends. New York: Norton.
  • White, M. & Morgan, A. (2007). Narrativ terapi med børn og deres familier. København: Akademisk Forlag.
  • White, M. (2006). Narrativ praksis. København: Hans Reitzels Forlag.
  • White, M. (2006). Narrativ teori. København: Hans Reitzels Forlag.
  • White, M. (1995): Re-Authoring Lives. Adelaide, Australia: Dulwich Centre Publications.