Å vise oppmerksomhet

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk
Logo Wikilæreboken i
pedagogisk veiledning
Bidra selv
Videoopplæring
Om wikiboken
Diskusjon

Hva betyr det å vise oppmerksomhet[rediger]

Gerald (1989) trekker frem det å vise oppmerksomhet som en grunnleggende samtaleferdighet. Veisøker må oppleve at veileder er interessert i det samtalen dreier seg om. Dette er er ingen teknisk ferdighet, men heller en grunnleggende forutsetning eller holdning man må ha for å kunne fungere som veileder. Nedenfor blir det vist til noen vanlige ytre kjennetegn som gjerne er knyttet til at man viser oppmerksomhet overfor veisøker. Dette blir også kalt minimumsresponser.

Observer kroppsholdningen til samtalepartnerne. Indikerer den interesse eller likegyldighet? Er den tilbakelent og uinteressert? Lett framoverlent og interessert? Sterkt framovelent og påtrengende intim eller nysjerrig?

Kroppsholdning

Minimumsresponser er gjerne knyttet til kroppsspråket man bruker. Det kan for eksempel være at man nikker med hodet o.l.. Observer deg selv og andre i dagligdagse samtaler, og du vil registrere dette aspektet.

Bruk av støtteord

Støtteord er språklige ytringer av typen (hm, ja, jasså osv).

Blikkontakt

The Gaze.jpg

Normal blikkontakt er også en minimumsrespons som ofte kan mangle i samtaler mellom mennesker. Snakker en med et menneske som unngår å se en i øynene, kan dette påvirke kommunikasjonen negativt. Samtidig er det heller ikke bra om man nistirrer folk i øynene. Det kan bli oppfattet som at man har en innpåsliten og invaderende holdning der man viser den andre for mye oppmerksomhet.

Lauvås og Handal (2000) presiserer at minimumsresponser ikke må gjøres til noe treningsmoment. Det kan fort trekke oppmerksomheten bort fra det sentrale og over til det utvendige eller de mer tekniske sidene ved samtalen. Veilederens interesse understrekes med bruk av slike ”minimums”-responser, men bare i en slik grad at den andre ikke begynner å tvile på om en følger med og er interessert i det veisøker sier.

Se også[rediger]

Kilder[rediger]

  • Geldard, David (1989). Basic personal counselling: a training manual for counselors. New York: Prentice Hall
  • Lauvås og Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.