Praksisveilederen i skolen/Å få råd i veiledningen

Lauvås og Handal (2000) skiller mellom små og store problemer. Et lite problem kan formuleres presist. Hvis veileder forventer en presis problemformulering av veisøker, får man ofte bare frem de små problemene. Da er det også langt lettere for veisøker å ta imot gode råd (Lauvås og Handal 2000). Ved store problemer klarer man gjerne ikke formulere problemet egentlig dreier seg om. Nedenfor følger et eksempel på dette:

• Probleminnehaver: ”Det er helt håpløst. Det går ikke lenger. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre”.
  
• Veileder: Når noen spør hva problemet er får man bare følgende svar
  
• Probleminnehaver: ”Nei, jeg vet ikke, det er bare håpløst” osv.
  

Det er den subjektive opplevelsen av problemet som er utgangspunktet. Oppleves problemet som stort og uløselig, kan man heller ikke forvente at probleminnehaveren reduserer formatet sånn uten videre. Lauvås og Handal (2000:149) viser til en variant av Bernes (1964) ”Why-don’t-you-yes-but”-spill:

Eksempel

En venn ringer på døra sent på kvelden og ber deg om å sette på tekanna. Han trenger sårt noen å snakke med, og måten han sier det på, gjør det tydelig at dette kommer til å ta tid. Du hører på hva det dreier seg om. Du fornemmer en slags forventning om at du skal bekrefte at dette ikke var småtteri. Dette var ikke lett! Vel, du får vel trå til og forsøke å gi noen råd. Det går ikke an å sitte og lytte hele tiden, heller. ”Kanskje du kunne prøve å..?” Svaret er ikke langt unna det forrige: ”Jo, det kunne jeg nok gjøre, men..” Etter neste runde er mønsteret blitt helt tydelig. Du prøver deg med nok et godt råd (Why don’t you..), og svaret er positivt avvisende (yes, but..).

Ut på natta tar din venn farvel og sier, tilsynelatende oppriktig, at ”det var så godt å få snakket med noen om dette”. Og du kan ikke akkurat tvile på det, men likevel står du igjen som et stort spørsmålstegn. Du prøvde, så godt du kunne, å komme med noen råd.

Berne (1964) mener dette kommunikasjonsspillet uansett vil føre til utmattelse. Vennen ber om råd, men kommer egentlig ikke til å akseptere noen av rådene. Når vennen opplever å ha et voldsomt problem, så kan han ikke tillate noen å redusere problemet til en bagatell med en enkel løsning. Aksepterer han rådene, innrømmer han samtidig at problemene kanskje ikke var så store. Poenget er at selv om man ber om råd, er det altså ikke sikkert at man egentlig ønsker å få råd som kan løse problemet.

Ifølge Lauvås og Handal (2000) handler veiledning ikke om man skal gi råd eller ikke. Utfordringen er heller å finne ut når og hvordan man skal gi råd. Rådene bør helst ikke komme for raskt, dvs. før kartleggingen og problemanalysen. Det virker som om mange har den dårlige vanen at de prøver å huske et tilsvarende problem. Derfor begynner man gjerne raskt med å fortelle hvordan man gjorde det selv i en tilsvarende situasjon. Indirekte vil man kunne signalisere at man liker bedre å fortelle om egne opplevelser og enn å ta problemet på alvor. Det er vanlig at veisøker vil være mest opptatt av å få noen gode råd som kan fungere i praksis. Veileder kan fort bli prestasjonsorientert og velge å følge opp dette ønsket. Dersom veileder har løsningen på et praktisk problem som veisøker er opptatt av å få løst, kan veiledningen bli kort. Veisøker blir glad for rådene, og veileder er stolt av seg selv.

Det blir straks noe annet om vi møter en veileder som gjør sitt beste for å prøve å forstå hva det dreier seg om (jmf. aktiv lytting). En tommelfingerregel i veiledning kan derfor være: Selv om det uttrykkelig blir bedt om råd, ikke gi det før du har undersøkt saken nøye og synes at du begynner å få et nokså klart bilde av hva det dreier seg om.

Kilder

• Berne, Eric (1964). Games people play: the psychology of human relationships. New York: Grove Press.
• Lauvås, Per og Gunnar Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen akademisk.