Veiledning. En teoretisk og praktisk innføring/Å samtale om samtalen

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk
Crystal Project Warehause.pngUkategorisert: Denne modulen har ingen linker tilbake til boken den hører til. Den bør gjøres til en underside av boken den tilhører.

Her er eksemplene på metakommunikasjon hentet fra boken "Veiledning for førskolelærere" skrevet av Carson og Birkeland (2009) og "Å samtale om samtalen" av Baltzersen (2008).

”Nesten alle forventer at de skal få råd i veiledningen”[rediger]

Nesten alle som søker veiledning, vil ha råd. Mange ønsker at veilederen skal foreta et valg for dem og blir frustrerte når veilederen ikke vil gi dem råd med en gang (Carson og Birkeland 2009: 37). Ved å snakke om forventninger og hvordan veiledningen vil foregå kan man avklare slik problematikk med en gang. Dermed unngår man kanskje en del av den frustrasjonen som kan oppstå hos veisøker.


Å avklare hva veisøker vil bli veiledet på[rediger]

(Jmf. Metakommunikasjonsmodellen: å snakke om fremtidig samtaleinnhold)

Veiledningen kan også avdekke at det er flere problemstillinger som kan følges videre (Problemstillingsfasen, Startfasen). Det vil da være av betydning å vurdere hvilken problemstilling det er verd å bruke tid på. I denne fasen er det vesentlig å gi veisøker tid og ro til å utdype tankene sine. Ikke la det bli et avhør eller et intervju. Gi tilbakemelding på hvordan du forstår det som kommer fram (oppsummere og parafrasere) og be om bekreftelser. Er det slik også veisøker forstår saken? Det er lett å løpe for raskt i denne fasen og dermed finne løsningsforslag på problemstillinger som er uvesentlige eller som har et begrenset perspektiv (Carson og Birkeland 2009: 80). Hva som er viktige perspektiver vil naturligvis variere innenfor ulike veiledningskontekster? (jmf. det å stille saksoppklarende spørsmålene)


Veileder bør redegjøre for de veiledningsmetoder som vil bli brukt[rediger]

I Gestaltveiledning er det veisøkerens tanker og følelser som er i fokus, og dette understrekes med vektlegging på ordet nå. Den grunnleggende metoden i gestaltveiledning er gestaltspørsmålene. Vi kan bruke disse spørsmålene i enhver veiledningssamtale, alene eller sammen med for eksempel de sirkulære spørsmålene. Aktiv lytting skal brukes uansett hvilken veiledningsmodell man velger. Veilederen må metakommunisere hva metodene går ut på, hensikten med dem og at veisøker når som helst kan avbryte. Frivillighet er et viktig premiss i bruk av metodene. Dersom veisøker reserverer seg for å være med på å prøve en eller flere metoder, må dette respekteres (Carson og Birkeland 2009: 126). Et interessant prinsipielt spørsmål er om veisøker bør kunne be veileder om å bruke helt andre veiledningsmetoder i veiledningen.

Å stille samtaleoppklarende spørsmål[rediger]

(jmf. Metakommunikasjon - Å snakke om ”her og nå”-samtalen”)

Som veileder må man stadig stille seg relevante spørsmål mens samtalen pågår. Det er som om du må ha en annen stemme som stiller spørsmål underveis: ”Utforder jeg henne for mye nå?”, ”Går vi i ring?”, ”Har vi framdrift i samtalen?”, ”Hva er det vi unngår å snakke om?”. Denne tenkningen vil ofte bare foregå i veilederens hode og være korrigerende for kursen og spørsmålene som stilles. Andre ganger kan spørsmålene løftes fram i veiledningen og gjøres tydelige for begge parter, med andre ord metakommunikasjon om samtalen. (Carson og Birkeland 2009: 81). Dette punktet definerer de som ”Å samtale om samtalen”. Dette er en metakommunikasjonsform der man kontinuerlig forsøker å tydeliggjøre uklarheter i veiledningssamtalen.

Metakommunikasjon kan være vanskelig fordi vi ofte lar følelsene ta overhånd, når jeg tror at den andre tror at jeg tror osv. Systemisk veiledning kan hjelpe oss til å rydde opp i misforståelser i en samtale ved å bruke metakommunikasjon, slik at vi foreslår at Kari kunne ha gjort. Vi har laget noen eksempler på metakommunikasjon:

  • ”Jeg oppfatter at vi er uenige, men jeg er ikke helt sikker på hva du tenker på når….
  • ”Jeg forstår ikke helt hva du mener med…
  • ”Jeg blir litt usikker på når du sier det på den måten
  • Jeg lurer på om jeg har sagt noe galt
  • Mener du at…?
  • Tror du heller at vi skulle…?
  • Jeg vil gjerne snakke litt med deg om det med … Jeg lurer på om jeg har misforstått.
  • Hvis vi snakker litt mer om det, kunne vi kanskje…

(Carson og Birkeland 2002: 98)

Å oppsummere veiledningssamtalen[rediger]

Oppsummering blir gjerne nevnt som et punkt i veiledningssamtalen. Det gjelder både før- og etterveiledning. Ta først en kort avsluttende diskusjon om innholdet i veiledningen. Diskuter deretter selve veiledningen. Analyser erfaringene i gruppen (Carson og Birkeland 2009: 83).Det ser ut til å være en åpenbar fordel å ha et perspektiv på veiledningssamtalen der man oppsummerer og evaluerer underveis det man gjør.

Eksempel 1 - å evaluere samtalen[rediger]

Ved avslutningen av veiledningssamtalen bør også veisøker og veileder evaluere samtalen (Carson og Birkeland 2009: 84). Alle veiledningssamtaler bør avsluttes med en metakommunikasjon, den lille samtalen etterpå (ibid:94). Veilederen kan stille spørsmål som: ”Hvordan har det vært å være deg? Hvordan følte du deg ivaretatt?” Til studenter kan det også være aktuelt å stille spørsmålet: ”Hva har du lært? På hvilken måte lærer du?” På den måten kan studenten få kjennskap til sin måte å lære på. Bateson kaller dette medlæring – læring om læringen.


Å snakke om hva man ikke bør snakke om[rediger]

Å snakke om hva man ikke bør snakke om (yrkesetikk): (…) I metasamtalen etterpå snakker vi om at studenten kanskje kunne søke hjelp for å rydde opp i forholdet til moren. Jeg sier at bearbeidelsen av forholdet til mor ikke er et tema i yrkesfaglig veiledning. Men hvordan dette forholdet påvirker studenten i dag er et tema vi kan snakke om i veiledningen (Carson og Birkeland 2009: 99).


Bruk av skrift for å styrke metakommunikasjonen[rediger]

Bruk av opplevelsesnotat[rediger]

Et opplevelsesnotat fokuserer på veisøkerens opplevelse. Det er ikke et referat som skal tilstrebe saklighet. Oppgaven har til hensikt å få fram den subjektive oppfatning av en hendelse. Gjennom skrivingen kan man bli seg bevisst nye tanker og følelser. Dette kan igjen bidra til selvinnsikt ved at vi oppdager noe ved oss selv. Dersom en pedagogisk leder skal veilede en assistent, kan han be henne skrive et opplevelsesnotat fra den ene veiledningen og bruke dette som grunnlag for neste veiledning. Opplevelsesnotatet kan også benyttes i gruppeveiledning. Deltakerne leser opplevelsesnotatet høyt, og dette kan danne grunnlag for en dialog omkring en situasjon. Vi har gode erfaringer med opplevelsesnotat i foreldreveiledning (Carson og Birkeland 2009: 127).


Eksempel 1[rediger]

Vi kan ofte undre oss over hvorfor to personer som har vært til stede ved samme hendelse, kan gi to vidt forskjellige beskrivelser av hendelsen. Det følgende er to opplevelsesnotater fra første klasses praksis (Carson og Birkeland 2009: 100).

  • Oles opplevelsesnotat: Kari og jeg har veiledning med øvingslæreren. Denne samtalen utvikler seg til å bli kjempeinteressant. Vi tar for oss noe vi begge har opplevd med et barn dagen før. Både Kari og jeg var til stede. Øvingslærer stille noen utfordrende spørsmål som får meg til å tenke over hendelsen på en helt annen måte enn det jeg har tenkt på før(ibid: 100).

  • Kari opplevelsesnotat: Jeg har veiledning med øvingslæreren sammen med Ole. Vi skal snakke om en episode vi har opplevd før. Ole og jeg velger en konfliktsituasjon med et barn som ikke vil ta på seg regnbuksen. Vi hadde vært observatører til konflikten mellom dette barnet og en assistent. Øvingslærer stiller en mengde spørsmål, men kommer ikke med en eneste forklaring på hvorfor barnet hadde reagert slik som det gjorde(ibid: 101).

Viser betydningen av å la de mangfoldige studenter komme til uttrykk.


Bruk av veiledningskontrakt (samtalekontrakt)[rediger]

I en veiledningssituasjon er det å være avgrenset og tydelig i forhold til hvem som har ansvar, helt avgjørende (jmf. veiledningskontrakt).


Å tydeliggjøre manglende samsvar mellom innholdsplan og relasjonsplan[rediger]

(jmf. Å snakke om samtalerelasjonen i forhold til metakommunikasjonsmodellen)

Bateson mener at enhver kommunikasjon samtidig har et budskap om relasjonen mellom de som kommuniserer. Han kaller dette metakommunikasjon. Metakommunikasjon kan hjelpe oss til å rydde opp i eventuelle misforhold mellom innholdsplanet og relasjonsplanet. Vi kan si at det er en samtale om samtalen. Tema for samtale om samtalen kan være: ”Hvordan skal vi tiltale hverandre, hva slags humor er lov, hvor går grensen mellom erting og ubehagelig ironi?”. De som behersker metakommunikasjon, er ofte flinkere til å kommunisere enn andre (Carson og Birkeland 2009: 96). Underveis i samtalen kan det også være behov for metakommunikasjon, for eksempel slik: ”Du sier at du er sint og jeg ser at du smiler”. Her påpeker man det manglende samsvaret mellom samtaleinnholdet og meddelsesatferden.


Litteratur[rediger]

  • Baltzersen, Rolf K (2008). Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Carson, Nina og Åsta Birkeland (2009). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand: Høgskoleforlaget