Utforsk Europa/Albania

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk
Flag of Albania.svg

Albania (albansk: Republika e Shqipërisë) er et land ved Middelhavet i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Landet er ganske nytt som demokrati, og heter offisielt Republikken Albania. Totalt har Albania et areal på 28 748 km², og en befolkning i overkant av 3,5 millioner. Hovedstaden heter Tirana, og valutaen er albanske lek.


Geografi, etnologi og historie[rediger]

Landskapet er relativt tørt og kupert, og kan minne om fastlands-Hellas. Albanerne, folkeslaget som dominerer landet, stammer fra det antikke folkeslaget illyrerne. Albania har vært del av utallige greske kolonier, senere også romerske. Albanias største innvandrergruppe er i dag grekere, mens landet har et ganske godt forhold til Italia.

Byen Gjirokastra som er med på UNESCOs verdensarvsliste

Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg opprør, og opprettet en selvstendig albansk stat. Resten av Europa støttet til et visst punkt Skaderbegs Albania fordi det kristne landet bremset osmanernes voldsomme fremrykning i Europa. Da Skanderbeg døde, klarte den vesle staten å holde seg på bena i ti år, men måtte gi tapt for det veldige Osmanske rike i 1478. Med osmanerne kom også islam, og befolkningen ble tvunget til å gå over til islam. Dermed døde den tradisjonelle kristne, albanske kulturen bort.

Albansk politikk og kultur fikk en renessanse på 1800-tallet, og hadde svært sterke røtter i Kosovo. Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensa mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk, også i dag.

Albanerne reiste seg på nytt opp mot osmanerne, og i 1912, etter den første balkankrigen, erklærte Albania seg selvstendig. Det var den 28. november, som i dag er Albanias nasjonaldag. Under Andre verdenskrig måtte albanerne igjen underkaste seg en mye større fiende, denne gang Italia. Tyskland ivaderte også landet, men en kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha drev de fremmede maktene ut av landet. Motstandsbevegelsen tok senere makten i Albania med Hoxha som president.

Etter langvarige samarbeid med Sovjetunionen og Kina, startet i 1976 en albansk isolasjon mot omverdenen som varte frem til kommunismens fall i 1990. I løpet av denne perioden gikk industrien kraftig tilbake. Albania som hadde reist seg fra være Europas eneste land på 1950-tallet som ikke hadde en eneste jernbane, til å være sosialismens fyrtårn i Europa som Mao Zedong beskrev det, gikk tilbake til å være Europas fattigste land. Igjen.

I 1990, under kommunismens fall, gikk Albania over til et totalt kaos der ingenting i det offentlig fungerte, og derifra over til et status quo som ingen så noen løsning på. For å forhindre massiv sult, så måtte det italienske forsvaret se seg nødt til å dele ut melposer i hele Albania.

Etter alt bråket var det en seksårsperiode med stabilitet, men i 1996 brøt landet ut i borgerkrig som følge av en regjeringsstøttet, økonomisk pyramide som brøt sammen. I dag ligger den kapitalistiske økonomien ganske stabilt, men landet sliter fortsatt med kriminalitet og korrupsjon.