Peer Gynt (forkortet og modernisert versjon)/Tredje handling/Scene 14

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk

TREDJE HANDLING: SCENE 14[rediger]

(Åses stue. Det er kveld. En stokkild brenner og lyser på skorsteinen. Katten sitter på en stol ved sengefoten. Åse ligger i sengen og famler urolig med armene på sengekanten. Husmannskonen Kari steller for henne.)

ÅSE: Å hva et menneske må tåle! Gud hjelpe meg, Kari! Hele huset er tømt. Det som Hæggstadbonden ikke tok, har lensmannen tatt. Gård og grunn er ute av slekten.

KARI: Men de lot deg få lov til å bo her i stuen til du dør.

ÅSE: Ja, katten og jeg.

KARI: Stakkars deg, mor. Han Peer ble dyr for deg!

ÅSE: Peer? Er du helt tullerusk? Ingrid kom jo velberget hjem til slutt. Det er djevelen sin skyld! Det var han som fristet den stakkars gutten min! (pause.) Jeg kjenner meg så skral og dårlig. Jeg skulle ønske Peer var her.

(Kari går ut.)

ÅSE: Nei, Herregud, kommer han ikke? Jeg vet ikke noen måte å få fatt i han på. Og jeg har så mye å si ham. Jeg har visst ingen tid å miste. (merker at hun blir dårligere.) Så plutselig. Hvem kunne tenkt det? Jeg håper jeg ikke har vært for streng mot ham.

PEER (kommer): Godkveld!

ÅSE: Gud velsigne deg! Så kom du da, kjære gutten min! Men hvordan tør du å ferdes her nede. De kommer til å ta livet av deg hvis de ser deg.

PEER: Å, livet får være det samme. Jeg måtte nå se innom her nede.

ÅSE: Ja, nå står Kari til skamme. Og jeg kan gå bort i fred!

PEER: Gå bort? Hva er det du snakker om?

ÅSE: Det går mot slutten. Jeg har ikke lenge igjen.

PEER: (vrir på seg og går oppover gulvet. Sier til seg selv:) Og jeg som trodde jeg kunne flykte fra alt det vanskelige med å dra ned hit. (Til Åse:) Er du kald på føttene og hendene?

ÅSE: Ja, Peer. Det er snart forbi! Når øynene mine brister, må du lukke dem forsiktig igjen. Og så må du sørge for kiste ...

PEER: Ti stille. Den tid den sorg.

ÅSE: Ja, ja. (ser seg urolig rundt i stuen) Her ser du det lille de lot være igjen. Det er typisk dem.

PEER (vrir seg): Jeg vet det er min feil alt sammen. Du trenger ikke si det.

ÅSE: Du! Nei, den fordømte fylla har skylda. Kjære gutten min, du var jo full. Da vet en jo ikke selv hva en gjør. Og så hadde du jo ridd på den reinsdyrsbukken. Det var ikke noe rart at du var yr.

PEER: Ja, ja. Blås i den historia. Blås i hele greia. Nå snakker vi ikke mer om det som er tungt og trist. Nå skal vi bare snakke sammen om løst og fast. Nei se, den gamle katten. Så den er i live ennå?

ÅSE: Den bærer seg så stygt om natten. Det er et dårlig tegn, det vet du!

PEER (avbøyende): Er det noe nytt i bygda?

ÅSE (smilende): De sier det finnes ei jente her et sted, som lengter mot høyden ...

PEER (hurtig): Mads Moen, er det bra med han?

ÅSE: Ingrid har visst satt seg helt på bakbeina. Hun nekter å gifte seg med ham, uansett hvor mye begge de to gamlingene gråter. Kanskje du kunne ordne opp i det, hvis du stakk innom?

PEER: Men smeden, hvordan er det gått med ham?

ÅSE: Hold munn med den skitne smeden. Jeg vil heller si deg navnet på henne, jenta, du vet ..

PEER: Nei, nå skal vi snakke sammen, men bare om løst og fast, og glemme alt som er vondt og sårt og vanskelig. Husker du da du satt ved sengen min og sang og fortalte eventyr for meg om kvelden da jeg var liten?

ÅSE: Ja, husker du? Og så lekte vi slede.

PEER: Så bredte du fellen over meg og spurte om jeg frøs. Du var tross alt en kjærlig sjel. (Åse ynker.) Hva er det?

ÅSE: Ryggen! Jeg ligger så hardt!

PEER: Jeg skal støtte deg. Sånn. Nå ligger du mykt.

ÅSE (urolig): Jeg er så urolig til sinns. Kan du hente andaktsboken i kottet.

PEER: Nei, nå leker vi slede! Så kjører vi til Soria-Moria-Slottet. Hvil deg på sledeputen. (Han kaster en snor om stolen, setter seg foran på sengefoten, og later som han kjører slede med katten som hest.) Hypp! Vil du rappe deg, svarten. Fryser du, mor! Nå suser vi av gårde. Hypp! (Etter en stund ser han på Åse og blir engstelig.) Hvorfor stirrer du sånn? Mor! Snakk, Mor! Det er meg, gutten din! (kjenner forsiktig på pannen hennes og på hendene hennes. Så kaster han snoren bort på stolen og sier dempet til katten:) Nå kan du hvile deg, hest, for akkurat nå tok reisen slutt. (Lukker Åses øyne og bøyer seg over henne.) Ha takk for alle dagene dine. Og for juling og voggesang. Men nå får du takk tilbake (trykker kinnet mot munnen hennes). Sånn, ja. Det var takk for skyss.

KARI (kommer): Hva! Peer! Så godt at du kom. Herregud, så søtt hun sover ... eller er hun - ?

PEER: Hysj! Hun er død! (Kari gråter ved liket. Peer Går lenge omkring i stuen. Endelig stanser han ved sengen.) Sørg for at mor får en ærerik begravelse. Jeg blir nødt til å reise herfra.

KARI: Skal du reise langt?

PEER: Mot havet.

KARI: Så langt!

PEER: Og enda lenger. (Han går.)