Peer Gynt (forkortet og modernisert versjon)/Tredje handling/Scene 13

TREDJE HANDLING: SCENE 13

(... i det samme trer en gammelaktig kvinne i en fillete grønn stakk ut av holtet. Det er den grønnkledte. En stygg unge med en ølbolle halter etter og holder henne i skjørtet.)

DEN GRØNNKLEDTE: God kveld, Peer Rappfot!

PEER: Hva! Hvem der?

DEN GRØNNKLEDTE: Gamle venner av deg, Peer Gynt. Jeg bor like ved her. Vi er naboer.

PEER: Jasså? Det er mer enn jeg vet.

DEN GRØNNKLEDTE: Da du bygde hytten din, bygde min seg ved siden av.

PEER (vil gå): Jeg har det travelt!

DEN GRØNNKLEDTE: Det har du alltid, gutt. Men jeg trasker nå etter og når deg igjen til slutt.

PEER: Du tar feil, kone!

DEN GRØNNKLEDTE: Jeg gjorde det, ja, en gang før. Den gangen du lovte så stort.

PEER: Jeg lovte? Hva faen er det for snakk?

DEN GRØNNKLEDTE: Har du glemt den kvelden hjemme hos faren min? Har du glemt ...

PEER: Jeg har glemt det jeg aldri har visst. Hva er det du babler om? Når møttes vi sist?

DEN GRØNNKLEDTE: Vi møttes sist, den første gangen vi møttes. (til ungen.) By far din drikke. Jeg mener han er tørst.

PEER: Far? Er du full? Kaller du ham ..?

DEN GRØNNKLEDTE: Du kan vel kjenne grisen på skinnet. Kan du ikke se, han er lam i foten som du er lam i hodet!

PEER: Vil du innbille meg ... ?

DEN GRØNNKLEDTE: Vil du vri deg unna?

PEER: Den langbeinte ungen - !

DEN GRØNNKLEDTE: Han har vokst fort.

PEER: Tør du, ditt trolltryne, å påstå at jeg ..!

DEN GRØNNKLEDTE: Hør nå, Peer Gynt! Du er grov som en stut. (gråtende.) Hva kan jeg for at jeg ikke er vakker, som den gangen du lokket meg i lier og bakker! Det var en jævlig hard fødsel i høst. Og da er det klart en blir stygg. Men hvis du vil se meg like pen som før, så skal du bare vise jenten der inne på dør. Jage henne ut av sinn og syne. Gjør det, kjære vennen min, for da vil du se at jeg blir vakker igjen for deg.

PEER: Vik fra meg, din trollheks!

DEN GRØNNKLEDTE: Ja, se, om jeg gjør!

PEER: Jeg skal slå deg i skallen!

DEN GRØNNKLEDTE: Ja, prøv om du tør! Ho-ho, Per Gynt. Det hjelper ikke med øks på meg. Jeg kommer igjen hver eneste dag. Jeg skal gløtte på døren og kikke inn til dere begge. Sitter du der og koser deg med jenten, så setter jeg meg hos deg og krever min del. Hun og jeg, vi skal dele deg mellom oss og skifte på å ha deg. Farvel, kjære gutten min, gå inn og kos deg i senga med henne. Jeg kommer igjen i morgen.

PEER: Din helvetes mare!

DEN GRØNNKLEDTE: Men, det er jammen sant. Ungen får du oppdra, din slask. Vesle-jævel, vil du til far din?

UNGEN (spytter på ham): Jeg skal hugge deg med øksen! Bare vent, bare vent!

DEN GRØNNKLEDTE (kysser ungen): Nei for et glupt hode som sitter på den gutten. Han kommer til å bli prikk lik faren sin når han en gang vokser opp!

PEER (stamper): Jeg skulle ønske dere var så langt ...

DEN GRØNNKLEDTE: Som vi nå er nær?

PEER (knuger hendene) Og alt dette -!

DEN GRØNNKLEDTE: Bare på grunn av tanker og begjær! Det er synd i deg, Peer!

PEER: Verst for en annen. Solveig, mitt reneste, fineste gull!

DEN GRØNNKLEDTE: Å ja. Det er de skyldfrie det går utover, sa jævelen. Moren hans dengte han fordi faren hans var full! (Hun trasker inn i holtet med ungen, som kaster ølbollen etter ham.)

PEER (etter en lang taushet): Gå utenom, sa Bøygen. En får gjøre det her. Det føles som det er en mur mellom meg og henne nå. Utenom, gutt. Det er finnes ikke noen vei tvers gjennom dette til henne fra meg. Tvers gjennom? Skal jeg fortelle henne det som det er, og si at jeg angrer. Nei, jeg kan ikke gå inn og si det til henne. - Men, det var bare innbildning. Nå er jo trollheksa ute av syne. - Ja, ute av syne, men ikke av sinn. Tankene forfølger meg. Ingrid. Og de tre seterjentene som sprang på haugene. Vil de også være med. Vil de kreve å bli holdt ømt inntil brystet og bli løftet varsomt på armene. Utenom, Gutt. Jeg skitnet henne til. - Jeg må bare skyve det fra meg og få det glemt. (Går et par skritt mot hytten, men stopper igjen.) Gå inn etter dette? Så uren og ekkel. Med trollheksa i følge? Skal jeg bare late som ..? (Kaster øksen fra seg.) Nei, jeg kan ikke gå inn og møte henne nå, for da skitner jeg henne til.

SOLVEIG (i døråpningen): Kommer du?

PEER (halvhøyt): Utenom!

SOLVEIG: Hva?

PEER: Du får vente! Det er så mørkt her. Og jeg har noe tungt jeg må hente.

SOLVEIG Vent! Jeg skal hjelpe deg. Så deler vi byrden.

PEER: Nei, bli der du er! Jeg må bære det alene!

SOLVEIG: Men ikke for langt, du!

PEER: Vær tålmodig, jente. Langt eller kort - du får vente.

SOLVEIG (nikker etter ham): Ja, vente.

(Peer Gynt går bortover skogstien. Solveig blir stående i den åpne halvdør.)