Peer Gynt (forkortet og modernisert versjon)/Tredje handling/Scene 12

TREDJE HANDLING: SCENE 12

FORTELLEREN: Det er blitt høst. Peer er lyst fredløs og må bo i skogen. Han kan ikke dra ned til bygda, for der vil han bli drept. Som straff for at Peer røvet bruden i bryllupet på Heggstad, har de dømt mor Åse til å gi fra seg hele gården og alt hun eier til Heggstadbonden og lensmannen. Peer feller tømmer og bygger seg en hytte å bo i. Over døren på hytta har han hengt et reinsdyrhorn. Han må klare seg selv, og lever av jakt og fiske. Så, en dag utpå vinteren, mens Peer jobber med å slå en stor trelås fast til ytterdøren, kommer Solveig gående til ham på ski over moen.

SOLVEIG (på ski, med kastetørkle over hodet, og et knytte i hånden): Gud signe ditt arbeid! Du må ikke avvise meg! Jeg har med denne her til deg (rekker fram knyttet).

PEER: Solveig! Det er ikke - ! Jo, det er! - Og du blir ikke redd for å komme så nær!

SOLVEIG: Helga fortalte meg hva du hadde sagt til henne. Og moren din har fortalt så mye om deg. Jeg har lengtet sånn etter deg. Det var som om livet var sluknet der nede. Alt ble helt meningsløst uten deg. Jeg visste ikke hvordan du kom til å ta imot meg. Jeg visste bare at jeg SKULLE og MÅTTE dra opp hit.

PEER: Men faren din?

SOLVEIG: Jeg har brutt med faren min, og hele familien min.

PEER: Kjære vene, Solveig. For å komme til meg?

SOLVEIG: Ja, til deg, bare deg. Du er mye, mye viktigere for meg. (Gråter). Det verste var å dra fra min lille søster. Men enda verre var det å skilles fra Far. Men det aller verste var å skille meg fra mamma, som bar meg ved brystet. Nei, Gud tilgi meg. Jeg får vel si at den største sorgen var å skilles fra dem alle.

PEER: Du vet vel hva de dømte meg til? Jeg har mistet alt jeg eier og arveretten til gården.

SOLVEIG: Du tror vel ikke det var på grunn av gården din jeg skilte meg fra alle mine kjære?

PEER: Men vet du også at jeg er fredløs? Utenfor skogen kan jeg fakkes fritt, om noen treffer meg.

SOLVEIG: Jeg har gått hit på ski. Jeg har spurt meg frem. De spurte hvor jeg skulle. Og jeg svarte: Jeg skal hjem!

PEER: (Peker på den store trelåsen for ytterdøren.) Denne her var for å holde nisser og ekle tanker ute. Men nå trengs den ikke mer, når du er her. Bare gå inn. Solveig! La meg se på deg! Ikke for nær. Bare se på deg! Nei, så ren og vakker du er. La meg løfte deg! Nei, så fin og lett du er. Jeg kommer aldri til å bli trøtt hvis jeg får bære deg. Jeg skal ikke skitne deg til. Jeg skal holde deg ut fra meg med strake armer. Jeg skal ikke forulempe deg. Å, men jeg har lengtet etter deg både dager og netter. Her skal du se, jeg har tømret og bygget. Men det er bare midlertidig, det skal ned igjen, det er for dårlig og stygt.

SOLVEIG: Samme det. Her er akkurat som jeg vil ha det. Kjenn den friske vinden! Der nede var det så klamt og innestengt. Det er halvveis derfor jeg rømte fra bygda, Men her, hvor en hører furuen suse, for en stillhet og sang. Her føler jeg meg hjemme.

PEER: Og det er du sikker på? For hele livet, liksom!

SOLVEIG: Det er ingen vei tilbake for meg.

PEER: Da har jeg deg! Inn! La meg se deg i stua. Gå inn! Jeg skal hente ei trerot til peisen, så du får varme deg. (Han lukker opp. Solveig går inn. Han står en stund stille. Ler høyt av glede og springer i været.) Min kongsdatter! Nå er hun funnet og vunnet! Hei. Nå skal kongsgården tømres fra grunnen! (Han griper øksen og går bortover ....)