Et dukkehjem (forkortet og modernisert versjon)/Annen akt

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk

ANNEN AKT[rediger]

FORTELLEREN: Nå er julaften forbi. Julemiddagen fortært. Barna har pakket opp alle julegavene (og sikkert ødelagt noen av dem også), herpet juletreet ... Vi er kommet til 2. akt. Det er 1. juledag.


(Samme stue. Oppe i kroken ved pianoet står juletreet, plukket, forpjusket og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på sofaen. Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til sist stanser hun ved sofaen og tar sin kåpe.)

NORA (slipper kåpen igjen): Nå kom det noen! (mot døren; lytter.) Nei, - det er ingen. Det kommer ingen i dag, første juledag; Men kanskje - (åpner døren og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; tom. (går fremover gulvet.) Å tulleri! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Det kan jo ikke skje noe slikt. Det er umulig. Jeg har jo tre små barn.

ANNE-MARIE (inn fra rommet til venstre med en stor pappeske): Jo endelig fant jeg esken med utkledningsklærne.

NORA: Takk; sett den på bordet.

ANNE-MARIE (gjør så): De er litt ødelagte. Men de kan godt settes i stand; bare litt tålmodighet.

NORA: Ja, jeg vil gå bort til fru Linde og få henne til å hjelpe meg.

ANNE-MARIE: Nå ut igjen? I dette stygge været? Du blir forkjølet, - blir syk.

NORA: Det er ikke det verste som kunne skjedd. — Du, Anne-Marie! Det er noe jeg har tenkt på så ofte: Hvordan klarte du å adoptere bort barnet ditt til fremmede? Hvordan hadde du samvittighet til det?

ANNE-MARIE: Men det måtte jeg jo når jeg skulle være amme for lille Nora.

NORA: Ja men at du ville det?

ANNE-MARIE: Når jeg kunne få en så god plass? En fattig jente som er blitt ufrivillig gravid, må være glad til. For han slasken av en barnefar gjorde jo ingenting for meg.

NORA: Men din datter har da visst glemt deg.

ANNE-MARIE: Å nei, det har hun slett ikke. Hun skrev til meg, både da hun ble konfirmert, og etter at hun giftet seg.

NORA (tar henne om halsen): Du gamle Anne-Marie, du var en god mor for meg da jeg var liten.

ANNE-MARIE: Lille Nora, stakkar, hadde jo ingen annen mor enn jeg.

NORA: (åpner esken.) Gå inn til barna. Nå må jeg -. I morgen skal du få se hvor pen jeg skal bli.

ANNE-MARIE: Ja, der blir så menn ingen på hele ballet så pen som fru Nora. (hun går inn i værelset til venstre.)

NORA (begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det hele fra seg): Å, bare jeg turde gå ut. Hvis bare ingen kom. Hvis det bare ikke hendte noe her hjemme imens. Tull! Det kommer ingen. (teller fingrene på hanskene sine) En, to, tre, fire, fem, seks - (skriker:) Ah! (vil imot døren, men står ubesluttsom. Fru Linde kommer fra entréen hvor hun har tatt av seg yttertøyet.)

NORA: Å, er det deg, Kristine. Der er vel ingen andre der ute? - Så godt at du kom. Jeg trenger hjelp til noe. La oss sette oss her i sofaen. Se her. Der skal være kostymeball i morgen kveld ovenpå hos konsul Stenborg, og nå vil Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og danse tarantella, for den lærte jeg på Capri. Se, her har jeg drakten; Torvald fikk den sydd til meg der nede; men nå er det alt sammen så forrevet, og jeg vet slett ikke -

FRU LINDE: Å det skal vi snart få i stand; det er jo ikke annet enn besetningen som er gått litt løs her og der. Nål og tråd? Sånn, her har vi jo det vi trenger.

NORA: Å, det er så snilt av deg.

FRU LINDE (syr): Så du skal altså være utkledd i morgen, Nora? (syr igjen; kort taushet): Kommer doktor Rank hver dag her i huset?

NORA: Hver eneste dag. Doktor Rank hører liksom til i huset.

FRU LINDE: Men si meg du: er den mannen helt ærlig? Jeg mener, det virker på en måte som han bare vil prøve å smiske med folk?

NORA: Hvordan mener du det?

FRU LINDE: Da du i går presenterte meg for ham, forsikret han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men etterpå merket jeg at din mann slett ikke hadde noe begrep om hvem jeg egentlig var. Hvordan kunne da doktor Rank -?

NORA: Joda. (Forklarer:) Torvald elsker meg jo så utrolig høyt; og derfor vil han eie meg helt for seg selv, som han sier. I starten da vi var gift ble han liksom sjalu bare jeg nevnte noen av de kjære mennesker der hjemme. Så lot jeg det naturligvis være. Men med doktor Rank snakker jeg ofte om sånt; for han vil gjerne høre på det, ser du.

FRU LINDE: Hør her, Nora; Jeg synes du skulle se å komme ut av dette her med doktor Rank.

NORA: Hva for noe skulle jeg se å komme ut av?

FRU LINDE: Både av det ene og det andre, synes jeg. I går snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penger -

NORA: Ja, en som ikke er til - dessverre. Men hva så?

FRU LINDE: Har doktor Rank formue?

NORA: Ja, det har han. Og hva så?

FRU LINDE: Ikke prøv å late som ingenting, Nora. Tror du ikke jeg skjønner hvem du har lånt de 240.000 kronene av?

NORA: Er du helt spinnvill? Kan du tenke deg noe slikt! En venn av oss, som kommer her hver eneste dag! Nei, det forsikrer jeg deg. Det har aldri et øyeblikk kunnet falle meg inn -. Han hadde heller ingen penger å låne bort den gang; han arvet først etterpå. Nei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank -. Forresten er jeg sikker på, at dersom jeg ba ham .... (lytter.) Hysj! Nå kom Torvald hjem. Se her; sett deg inn til barna så lenge. Torvald tåler ikke å se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg. (Fru Linde går inn til venstre; ...

...i det samme kommer Torvald fra entréen.)

NORA (går ham i møte): Å, jeg har ventet sånn på deg, kjære Torvald.

TORVALD: Var det sypiken -?

NORA: Nei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre drakten min i stand. Skal du arbeide?

TORVALD: Ja. (viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært nede i banken - (vil gå inn i sitt værelse.)

NORA: Torvald...?

TORVALD (stanser): Ja.

NORA: Hvis den lille kosepusen din ba deg riktig inderlig vakkert om en ting -?

TORVALD: Hva så?

NORA: Ville du gjøre det da?

TORVALD: Først må jeg naturligvis vite hva det er.

(Nora smisker og lover at kosepusen skal løpe omkring og gjøre spillopper og at sangfuglen skal kvitre høyt og lavt ..)

TORVALD: Nora, - det er da vel aldri det du tok opp i morges?

NORA (nærmere): Jo, Torvald, jeg ber på mine knær!

TORVALD: Og du har virkelig mot til å ta opp den saken igjen?

NORA: Ja, ja, vær så snill; du må la Krogstad få beholde stillingen sin i banken.

TORVALD: Min kjære Nora, stillingen hans har jeg bestemt at fru Linde skal få. Helene!

NORA: Hva vil du?

TORVALD (søker mellom sine papirer): En avgjørelse. (Stuepiken kommer inn.)

TORVALD: Se her; ta dette brevet; gå ned med det straks. Få fatt i et bybud og la ham besørge det. Men vær rask. Adressen står utenpå. Se, der er penger.

STUEPIKEN: Greit. (hun går med brevet.)

TORVALD (legger papirene sammen): Sånn, min lille fru stivnakke.

NORA (åndeløs): Torvald, - hva var det for et brev?

TORVALD: Krogstads oppsigelse.

NORA: Kall det tilbake, Torvald! Gjør det for min skyld; - for din egen skyld; for barnas skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan bringe over oss alle.

TORVALD: For sent.

NORA: Ja, for sent.

TORVALD: Så, så, så; ikke se så forskremt ut. Det er jo bare innbilning alt sammen. Jeg går og setter meg på kontoret. Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan finne meg. (han nikker til henne, går med sine papirer inn sitt værelse og lukker etter seg.)

Nora: (Nora står forvillet av angst, står som fastnaglet. Det ringer i entréen. Hvisker): Doktor Rank! (hun stryker seg over ansiktet, griper seg sammen og går hen og åpner døren til entréen. Doktor Rank står der ute og henger sin pelsfrakke opp. Under det følgende begynner det å mørkne.)

NORA: God dag, doktor Rank. Jeg kjente deg på ringningen. Men du skal ikke gå inn til Torvald nå; for jeg tror han er opptatt.

RANK: Og du?

NORA (idet han går inn i stuen, og hun lukker døren etter ham): Å det vet du nok, - for deg har jeg alltid en stund til overs.

RANK: Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan.

NORA: Hva mener du med det? Så lenge du kan?

RANK: Jeg kommer snart til å dø. Snarere enn jeg trodde. (setter seg ved ovnen.) Det er ikke noe å gjøre med. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter, Nora. Jeg er ferdig. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på kirkegården.

NORA: Å fy, så stygt du snakker.

RANK: Tingen er også forbannet stygg. Men det verste er at der vil komme så mye annet stygt før det. Nå gjenstår bare en eneste undersøkelse; når jeg er ferdig med den, så vet jeg så omtrent hva tid oppløsningen begynner. Der er noe jeg vil si deg. Torvald er en fin fyr. Men han har en voldsom avsky for alt som er ekkelt. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse -

NORA: Å men doktor Rank -

RANK: Jeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger døren min for ham. - Så snart jeg har fått full visshet for det verste, sender jeg deg mitt visittkort med et svart kors på, og da vet du jeg ligger for døden.

NORA (med begge hender på hans skuldre): Kjære, kjære doktor Rank, du skal ikke dø fra Torvald og meg. (setter seg på sofaen.) I morgen skal du få se hvor bra jeg skal danse; og da skal du forestille deg at jeg gjør det bare for deg, - ja, og så for Torvald selvfølgelig; - det er klart. (tar forskjellige saker ut av esken.) Doktor Rank; sett deg her, så skal jeg vise deg noe.

RANK (setter seg): Hva er det?

NORA: Se her. Se!

RANK: Silkestrømper.

NORA: Hudfargede. Er ikke de lekre? Nei, nei, nei; du får bare se fotbladet. Å jo, du kan så menn gjerne få se den øverste delen også.

RANK: Hm -

NORA: Hvorfor ser du så kritisk ut? Tror du kanskje ikke de passer?

RANK: Jeg har jo aldri sett lårene dine ordentlig, så jeg kan vel ikke vite om de passer.

NORA (ser et øyeblikk på ham): Fy skam deg. (slår ham lett på øret med strømpene.) Det skal du ha. (pakker dem atter sammen.)

RANK: Hva er det for noe mer spennende jeg skal få se?

NORA: du får ikke se noen ting mer; for du er uskikkelig.

(hun nynner litt og leter mellom sakene.)

RANK (etter en kort taushet): Når jeg sitter her sånn helt fortrolig sammen med deg, så begriper jeg ikke - nei, jeg fatter det ikke - hva det skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet her i huset.

NORA (smiler): Jo jeg tror nok at du i grunnen hygger deg ganske godt hos oss.

RANK (saktere, ser hen for seg): Tenk å skulle gå fra det alt sammen -

NORA: Pøh! Du skal ikke gå fra det.

RANK (som før): - og ikke kunne etterlate seg et fattig takkens tegn en gang. Jeg har sverget at du skulle vite det før jeg gikk bort. Jeg er så ubeskrivelig og inderlig forelsket i deg. Ja, Nora, nå vet du det.

NORA (reiser seg; jevnt og rolig): La meg slippe frem.

RANK (gjør plass for henne, men blir sittende): Nora -

NORA (i døren til entréen): Helene, kom inn med lampen. - (går hen imot ovnen.) Uff, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt av deg.

RANK (reiser seg): At jeg har elsket deg så inderlig som noen annen? Var det stygt?

NORA: Nei, men at du forteller meg det. At du kunne være så klønete, doktor Rank! (setter seg i gyngestolen, ser på ham, smiler.) Jo, du er i grunnen en ganske stilig mann, doktor Rank. Blir du ikke litt flau nå som lampen er kommet inn?

RANK: Nei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå - for siste gang?

NORA: Nei, det skal du da slett ikke gjøre. Du skal naturligvis komme her som før. Jeg synes det alltid blir så uhyre festlig her når du kommer.

RANK: Jeg skjønner meg ikke på deg. Mange ganger har jeg fått følelsen av at du nesten likså gjerne ville være sammen med meg som med Torvald.

NORA: Ja, ser du, der er jo noen mennesker som man er mest glad i, og andre mennesker som man nesten helst vil være sammen med.

RANK: Å ja, det er noe i det.

(Stuepiken kommer fra entréen.)

STUEPIKEN: Fru Helmer! (hvisker og rekker henne et kort.)

NORA (kaster et øye på kortet): Ah! (stikker det i lommen.)

RANK: Er det noe i veien?

NORA: Nei. Jeg har bestilt en ny drakt! Torvald må ikke vite det -

RANK: Aha.

NORA: Ja visst; kan ikke du gå inn til ham; han sitter i det indre værelset; opphold ham så lenge -

RANK: Vær rolig; han skal ikke slippe fra meg. (han går inn i Torvalds værelse.)

NORA (til stuepiken): Og han står og venter i kjøkkenet?

STUEPIKEN: Ja, han kom opp baktrappen -

NORA: Men sa du ikke at vi hadde besøk?

STUEPIKEN: Jo, men det hjalp ikke.

NORA: Han vil ikke gå igjen?

STUEPIKEN: Nei, han går ikke før han får snakket med deg.

NORA: Så la ham komme inn. Helene, du må ikke si det til noen; det er en overraskelse for min mann.

STUEPIKEN: Ja, ja, jeg forstår nok - (hun går ut.)

(Stuepiken åpner entrédøren for sakfører Krogstad og lukker igjen etter ham. Han er kledd i reisepels, ytterstøvler og skinnhue.)

NORA: Hva vil du meg?

KROGSTAD: Du vet vel at jeg har fått sparken.

NORA: Jeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har kjempet til det ytterste for saken din; men det hjalp ikke noe.

KROGSTAD: Jeg har her i lommen brev til din mann -

NORA: Og der står det alt sammen?

KR0GSTAD. I så skånsomme uttrykk som mulig.

NORA (hurtig): Det brevet må han ikke få. Riv det i stykker igjen. Jeg skal skaffe pengene.

KROGSTAD: Det er ikke pengene jeg er ute etter. Jeg vil ha noe mer. Jeg vil ha oppreisning. Jeg vil til værs; og det skal mannen din hjelpe meg med. I halvannet år har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp skritt for skritt. Nå er jeg jaget vekk, og jeg er ikke fornøyd med bare å tas til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg deg. Jeg vil inn i banken igjen, - ha en høyere stilling; mannen din skal opprette en post for meg -

NORA: Det gjør han aldri!

KROGSTAD: Han gjør det; jeg kjenner ham; han våger ikke å motsi meg med et pip. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal du bare få se! Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.


NORA (står målløs og ser på ham).

KROGSTAD: Ja, nå har jeg forberedt deg. Når Helmer har fått mitt brev, så venter jeg bud fra ham. Og husk vel på at det er mannen din selv som har tvunget meg inn igjen på denne slags veier. Det skal jeg aldri tilgi ham. Farvel, fru Helmer. (han går ut gjennem entréen og legger brevet i brevkassen; så hører man Krogstads skritt, som taper seg nedenfor i trappetrinnene.)

NORA (med et dempet skrik, løper fremover gulvet og henimot sofabordet; kort opphold): I brevkassen. (lister seg sky hen til entrédøren.) Der ligger det. - Torvald, Torvald, - nå er vi redningsløse!

FRU LINDE (kommer med kostymet fra værelset til venstre): Ja nå vet jeg ikke mer å rette. Skulle vi kanskje prøve?

NORA (hest og sakte): Kristine, kom her.

FRU LINDE (kaster kledningen på sofaen): Hva feiler deg? Du ser ut som forstyrret.

NORA: Kom her. Ser du det brevet? Der; se, i brevkassen.

FRU LINDE: Ja, ja; jeg ser det.

NORA: Det brevet er fra Krogstad -

FRU LINDE: Nora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene!

NORA: Ja; og nå får Torvald vite alt sammen.

FRU LINDE: Å tro meg, Nora, det er best for dere begge.

NORA: Der er mer enn du vet om. Jeg har skrevet en falsk underskrift -

FRU LINDE: Men for himmelens skyld -? Jeg vil gå rett bort og snakke med Krogstad.

NORA: Ikke gå bort til ham; han gjør deg noe ondt!

FRU LINDE: Det var en tid da han gjerne hadde gjort hva det skulle være for min skyld.

NORA: Han?

FRU LINDE: Hvor bor han?

NORA: (tar i lommen.) her er kortet hans. Men brevet, brevet -!

TORVALD (innenfor i sitt værelse, banker på døren): Nora!

NORA (skriker i angst): Å, hva er det? Hva vil du meg?

TORVALD: Prøver du kanskje?

NORA: Ja, ja; jeg prøver. Jeg blir så pen, Torvald.

FRU LINDE (som har lest på kortet): Han bor jo like her om hjørnet.

NORA: Ja; men det nytter jo ikke. Vi er redningsløse. Brevet ligger jo i kassen.

FRU LINDE: Og mannen din har nøkkelen?

NORA: Ja, alltid.

FRU LINDE: Krogstad må kreve brevet sitt tilbake ulest, han må finne på et påskudd -

NORA: Men akkurat på denne tiden pleier Torvald å hente posten -

FRU LINDE: Forhal det; gå inn til ham så lenge. Jeg kommer igjen så fort jeg kan. (hun går hurtig ut gjennom entrédøren.)

NORA (går hen til Torvalds dør, åpner den og kikker inn): Torvald!

TORVALD (i bakværelset): Nå, får jeg endelig slippe inn i min egen stue igjen? Kom, Rank, nå skal vi da få se - (i døren.) Men hva er det?

NORA: Hva, kjære Torvald?

TORVALD: Rank forberedte meg på en storartet forkledningsscene.

RANK (i døren): Jeg forsto det sånn, men jeg tok visst feil.

NORA: Ja, ingen får beundre meg i min prakt før i morgen.

TORVALD: Men, kjære Nora, du ser så anstrengt ut. Har du øvet for mye?

NORA: Nei, jeg har slett ikke øvet ennå.

TORVALD: Det er du nødt til.

NORA: Ja, Torvald. Men jeg får ikke til noe uten din hjelp; jeg har helt glemt alt sammen.

TORVALD: Å vi skal snart friske det opp igjen.

NORA: Ja, ta deg av meg, Torvald. Vil du love meg det? Å, jeg er så engstelig. Det store selskapet -. Du må ofre deg helt for meg i kveld. Ikke noe kontorarbeid; ikke en penn i hånden. Hva? Ikke sant, kjære Torvald?

TORVALD: Det lover jeg deg; i kveld skal jeg være helt og holdent til din tjeneste, - du lille hjelpeløse tingest. - Hm, det er sant, jeg skal bare - (går mot entrédøren.)

NORA: Hva skal du ut der etter?

TORVALD: Bare se om der skulle være kommet brev.

NORA: Nei, nei, gjør ikke det, Torvald!

TORVALD: Hvafornoe?

NORA: Torvald, jeg ber deg; der er ikke noe der.

TORVALD: Jeg skal bare sjekke. (vil gå.)

NORA (ved pianoet, slår de første takter av tarantellaen).

TORVALD (ved døren, stanser): Aha!

NORA: Jeg kan ikke danse i morgen hvis jeg ikke får prøve med deg.

TORVALD (går bort til henne): Er du virkelig så nervøs, kjære Nora?

NORA: Ja, så utrolig nervøs. La meg få prøve med en gang; vi har akkurat tid til det før vi går til bords. Å sett deg ned og spill for meg, kjære Torvald; rett på meg; veiled meg som du pleier.

TORVALD: Gjerne, meget gjerne, siden du ønsker det. (han setter seg ved pianoet.)

NORA (griper tamburinen ut av esken og likeledes et langt broket sjal, hvormed hun ilferdig draperer seg; så står hun med et sprang fremme på gulvet og roper:) Spill nå for meg! Nå vil jeg danse!

(Torvald spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak Torvald og ser til.)

TORVALD (spillende): Langsommere, - langsommere.

NORA: Kan ikke annerledes.

TORVALD: Ikke så voldsomt, Nora!

NORA: Akkurat sånn må det være.

TORVALD (holder opp): Nei, nei, dette går aldeles ikke.

NORA (ler og svinger tamburinen): Var det ikke det jeg sa deg?

RANK: La meg spille for henne.

TORVALD (reiser seg): Ja gjør det; så kan jeg bedre veilede henne.

(Rank setter seg ved pianoet og spiller; Nora danser med stigende villhet. Torvald har stillet seg ved ovnen og henvender jevnlig under dansen rettende bemerkninger til henne; hun synes ikke å høre det; hennes hår løsner og faller ut over skuldrene; hun enser det ikke, men fortsetter å danse.

(Fru Linde kommer inn.)

FRU LINDE (står som målbundet ved døren): Ah -!

NORA (under dansen): Her ser du morofakter, Kristine.

TORVALD: Men kjæreste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs.

NORA: Det gjør det jo også.

TORVALD: Rank, hold opp; dette er jo den rene galskap. Hold opp, sier jeg.

(Rank holder opp å spille, og Nora stanser plutselig.)

TORVALD (bort til henne): Du har jo glemt alt hva jeg har lært deg.

NORA (kaster tamburinen fra seg): Der ser du selv.

TORVALD: Nå, her trengs det veiledning.

NORA: Ja, du ser hvor nødvendig det er. Du må veilede meg hele tiden. Lover du meg det, Torvald?

TORVALD: Det kan du trygt stole på.

NORA: Du skal ikke, hverken i dag eller i morgen, ha tanke for noe annet enn meg; du skal ikke åpne noe brev, - ikke åpne brevkassen -

RANK (lavt til Torvald): Du bør ikke si henne imot.

TORVALD (slår armene om henne): Barnet skal få sin vilje. Men i morgen natt, når du har danset -

STUEPIKEN (i døren til høyre): Fru Helmer, bordet er dekket.

NORA: Vi vil ha champagne, Helene.

STUEPIKEN: Skal bli, fru Helmer. (går ut.)

NORA: (roper ut:) Og litt sukkertøy, Helene, mye sukkertøy - for én gangs skyld. (til Torvald:) Gå inn så lenge; og du også, doktor Rank. Kristine, du må hjelpe meg å få håret satt opp.

NORA: Nå!?

FRU LINDE: Reist på landet.

(Nora sukker oppgitt)

FRU LINDE: Han kommer hjem i morgen kveld. Jeg skrev en lapp til ham.

NORA: Gå inn til dem; jeg kommer snart.

(Fru Linde går inn i spiseværelset.)

TORVALD (i døren til høyre): Men hvor blir så lille sangfuglen av?

NORA (imot ham med åpne armer): Her er sangfuglen!