19: Linux-systemkommandoer

I dette kapitlet ser jeg på forskjellige kommandoer og verktøy som hjelper deg med systemadministrasjonen. Å administrere et Linux-system er ikke ulikt det å administrere et Windows eller Unix-basert system. Har du X Windows, kan de fleste funksjoner nevnt i dette kapitlet utføres. Ønsker du bare å konfigurere nettverket kan du bruke Fedoras nettverkskonfigurasjonsverktøy neat.

Eksempel på bruk:

[root@nittedal /root]# neat &

Brukeradministrasjon kan håndteres med Fedora brukerkonfigurasjon. Etter hvert kommer flere og flere produkter og tjenester under Nautilus. Dette produktet er derfor også et alterativ for administrasjon av mange Linux-tjenester.

[root@nittedal /root]# system-config-users &

[root@nittedal /root]# nautilus &

Kjører du SuSE Linux kan du administre systemet ditt med YaST. Den tegnbaserte versjon av YaST starter du med å skrive yast eller yast2 fra kommandolinjen.

myserver:~ # yast eller myserver:~ # yast2

GUI-versjonen av YaST starter du med trykke på KDE-knappen, velge "System" fra menyen og deretter "YaST" fra neste meny-vindu.

Linux-nøkkelfiler

Nøkkelfiler	Beskrivelse
/etc/at.deny	En liste over brukere som ikke får lov å bruke at-kommandoen (bakgrunnsjobber).
/etc/bashrc	Oppstartsmiljø for Bash skallet
/etc/crontab	En systemfelles crontab-fil (faste bakgrunnsjobber), gjelder bare Red Hat Linux
/etc/exports	Ønsker du å dele dine filsystemer med andre Linux/UNIX-maskiner, settes denne filen opp
/etc/group	Gruppedefinisjoner for brukere og system
/etc/inittab	Styrer Linux' kjørenivå
/etc/issue	Tekstfil som bestemmer hvilken tekst som skal komme før loginledeteksten
/etc/issue.net	Tekstfil som bestemmer hvilken tekst som skal komme før loginledeteksten når du logger inn via nettverket (TCP/IP)
/etc/ld.so.conf	Filen spesifiserer hvor den dynamiske loaderen skal lete etter Linux-bibliotekene
/etc/motd	Tekstmelding som du alltid får når du logger inn på systemet (ikke i X11)

I Linux vil du finne mange forskjellige filer som skal administreres og overvåkes. Disse filene kan overvåkes manuelt, eller du kan bruke egne verktøy.

Nøkkelfiler	Beskrivelse
/etc/mtab	Mtab blir oppdatert etter hvert som filsystemene monteres. mtab brukes til å lese opplysningene, mens /etc/fstab er den interessante nøkkelfilen til å konfigurere filsystemene.
/etc/passwd	Bruker- og systempassordfil
/etc/shadow	Her plassers det krypterte passordet hvis du ønsker økt sikkerhet. Dette er et krav hvis du skal ha sikkerhetsnivå shadow password eller C2
/etc/syslog.conf	Denne filen spesifiserer hvor log-filene skal plasseres
/var/lock	Katalog hvor låste filer havner
/var/log	Katalog hvor alle loggfilene blir plassert
/var/spool/cron/crontabs/	Her kan du ha en crontab-fil for hver enkelt bruker. Jeg anbefaler at du bruker /etc/crontab.
/var/spool/lpd	Katalog hvor du finner skriverspoolingområde, kontrollfiler og skriverkøer
/var/spool/mail	Katalog for innkommende e-post
/var/spool/mqueue/	Katalog hvor sendmails-postkøer plasseres

Mange av disse nøkkelfilene har jeg allerede gått igjennom. Andre nøkkelfiler blir tatt opp i dette kapitlet eller senere i boken.

Linux-systemoppsett

Ønsker du å omkonfigurere Fedora eller Red Hat er det ikke nødvendig å installere systemet på nytt. Man kan konfigurere deler av systemet fra det tegnbaserte setup-programmet og andre deler fra GUI-grensesnittene under GNOME eller KDE. Jeg går først igjennom setup-programmet. Med setup-programmet kan du endre:

Autorisering

Brannmur

Nettverk

Tastatur

Tidssone

X

Programvaretjenester (Systemtjenester)

Du velger selv om du ønsker å kjøre setup fra et X Windows-terminalvindu eller direkte fra et tegnbasert terminalvindu. Vi anbefaler at dette kjøres fra et tegnbasert terminalvindu.

[root@nittedal /root]# setup

Setup-programmet er menybasert og enkelt å bruke.

Figur 19.1: Hovedmenyen i setup-programmet

Kommando	Beskrivelse
/usr/sbin/authconfig	Definerer hva slags autorisering Linux skal bruke på passord. Alternativene er blant annet NIS-passord, Shadow-passord og MD5-passord.
/usr/sbin/lokkit	Her får du satt opp din egen brannmur.
/usr/sbin/mouse config	Denne kommandoen kan du bruke hvis du ønsker å endre musemulering. Kommandoen prøver å finne ut hva slags mus du har.
/usr/sbin/netconfig	Her setter du opp nettverket (IP-adresse, netmask, DNS). Hvis du ikke har GUI.
/usr/sbin/printconf-tui	Gruppedefinisjoner for brukere og system
/usr/share/system-config-keyboard	Her velger du tastaturkonfigurasjon.
/usr/share/system-config-date/timeconfig	Her setter du opp hvor Linux-PC-en din er lokalisert i verden (tidssone) og systemtiden.
/usr/share/system-config-display/system-config-display	Her kan du konfigurere X11.
system-config-services	Her bestemmer du hvilke tjenester som skal kjøres på maskinen din.

Over har jeg satt opp en tabelloversikt over kommandoene du kan bruke for å endre på de forskjellige delene av systemet. Vær oppmerksom på at alle kommandoene krever at du er inne som systemadministrator (root). Du vil finne at de fleste konfigurasjonene kan kjøres lettest fra GNOME eller KDE grensesnittet.

I første menyalternativ kan du definere hva slags autorisering Linux skal bruke på brukernavn og passord. Alternativene på brukerinformasjon er: Informasjonsbuffer, Hesiod, LDAP, NIS og Winbind. På autentisering kan du velge MD5-passord, Shadow-passord, LDAP, Kerberos, SMB og Winbind.

Figur 19.2: Konfigurasjon autentisering fra setup-programmet

Figur 19.3: Konfigurasjon av brannmur

I andre menyalternativ kan du definere hva slags brannmur du ønsker. Mer om brannmur finner du i kapittel 3 (installasjon).

I tredje menyalternativ kan du sette opp nettverkskort med TCP/IP (IP-adresse, nettmaske, navnserver). Dette er også beskrevet i kapittel 22. Dette alternativet er bare aktuelt å bruke hvis du ikke får kjørt programmet neat ([root@nittedal /root]# neat & ) fra GNOME eller KDE.

Figur 19.4: Konfigurasjon av nettverk

I neste menyalternativ setter du opp hvilken språkdrakt du ønsker på tastaturet. Dette valget har du også når du installer Fedora, Red Hat eller SuSE Linux.

Figur 19.5: Konfigurasjon av tastatur

Neste menyalternativ gir deg muligheten til å bestemme hvilken tidssone du og din maskinen er plassert i. Dette valget har du også når du installer Fedora, Red Hat eller SuSE Linux.

Figur 19.6: Konfigurasjon av tidssone

Neste menyalternativ gir deg muligheten til å konfigurer X11. Finner den riktige driver kommer du automatisk opp i et eget grafisk grensesnitt hvor du kan bestemme fargedybde og oppløsning. Dette valget har du også når du installer Fedora, Red Hat eller SuSE Linux.

Figur 19.7: Konfigurasjon av X

Neste menyalternativ gir deg muligheten til å bestemme hvilke servertjenester du ønsker skal kjøre på maskinen din.

Figur 19.8: Konfigurasjon av tjenertjenester

Etter installasjonen kan du alltid endre hvilke tjenester du ønsker å ha operative ved å kjøre system-config-services direkte:

[root@nittedal /root]# system-config-services

En mer komplisert variant, men raskere, er programmet /sbin/chkconfig.

Figur 19.9: Administrasjon fra GNOME-grensesnittet

Fra systeminnstillinger under GNOME har du videre muligheten til å konfigurere tjener-innstillinger (DNS, HTTP, RIP, NFS, SAMBA), autentisering, brukere/grupper, dato/tid, innloggingsskjerm, legge til/fjerne applikasjoner, nettverk, NFS ressurser, oppsett av Red Hat Network, konfigurasjon av oppstartslasteren, root-passord, sikkerhetsnivå, skjerm, språk, lydkort, tastatur og utskrift.

Opprette brukere

Under Linux kan du definere nye brukere med useradd, X Windows (system-config-users) eller du kan oppdatere nøkkelfilene manuelt. De filene som må oppdateres er /etc/passwd og /etc/group. I tillegg må du lage en hjemmekatalog, for eksempel /home/hansen. Har brukerne spesielle behov, må du også lage innloggingsfiler. Skal du definere en bruker, bør du vite følgende:

brukerens bruker-id (login-navn) med tilhørende brukernummer

brukerens passord gruppe-id med tilhørende gruppenummer

hvilket brukerskall (tcsh, bash, zsh) som skal settes opp for brukeren

beskrivelse av brukeren

hvor brukeren skal plasseres (filsystem, katalog)

Bruker- og gruppe-nummer kan under Linux gå fra 0 til 4.2 milliarder. I de fleste Linux-distribusjoner er bruker- og gruppenummer under 500 reservert til systemet. Maksimalt antall brukere og grupper er 4 milliarder.

Både brukernavn og gruppenavn er entydig definert (mappet) til brukernummer og gruppenummer. Før du kan fjerne en bruker, må

alle filer og underkataloger fjernes fra brukerens område
e-post-filen fjernes fra /var/spool/mail/"usr"

I /etc/passwd-filen ser du relasjonen mellom brukernavn og brukernummer, for eksempel:

[root@nittedal /root]# more /etc/passwd

root:BDzbOHOS/sf76:0:0:root:/root:/bin/bash

bin:*:1:1:bin:/bin:

daemon:*:2:2:daemon:/sbin:

…

david:lhs2mCR4tlm/A:500:110::/home/david:/bin/bash

vigdis:nxJQBhoNTYqYA:502:114::/home/vigdis:/bin/bash

simon:hy43qBUeSJ/9s:504:112::/home/simon:/bin/bash

[root@nittedal /root]#

I /etc/group-filen ser du relasjonen mellom gruppenavn og gruppenummer, for eksempel:

[root@nittedal /root]# more /etc/group

root::0:root

bin::1:root,bin,daemon

…

postgres:x:233:

Support:x:110:

service:x:112:

regnskap:x:114:

[root@nittedal /root]#

Brukeradministrasjon – useradd

Ønsker du å lage nye brukere, redigere eksisterende brukere eller fjerne brukere, kan du kjøre skriptet useradd eller bruke X Windows med system-config-users. Det er også mulig å oppdatere alle filene manuelt. Fra useradd og system-config-users kan du også definere minimum lengde på lovlig passord samt minimum og maksimum antall uker et passord kan brukes. Under SuSE kan du bruke useradd eller YaST.

Figur 19.10: Brukeradministrasjon under SuSE med YaST

Kommandoen useradd	brukeradministrasjon
Kommando:	useradd [opsjoner…] [argument…]
Funksjon:	Definere eller endre brukerdefinisjoner
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.

Eksempler:

[root@nittedal /root]# useradd -u 502 -g regnskap -d /home/vigdis -s /bin/bash vigdis

[root@nittedal /root]# useradd -u 504 -g service -d /home/simon -s /bin/bash simon

Her definerer jeg to nye brukere, vigdis og simon, med tilhørende brukernummer 502 og 504. De er definert i hver sin gruppe: regnskap og service. Begge brukerne får hjemmekatalog under home. De er satt opp i det samme skallet bash.

[root@nittedal /root]# passwd vigdis

New UNIX password:

Retype new UNIX password:

passwd: all authentication tokens updated successfully

[root@nittedal /root]# passwd simon

New UNIX password:

Retype new UNIX password:

passwd: all authentication tokens updated successfully

[root@nittedal /root]#

Figur 19.11: Definere bruker fra system-config-users

Når du har definert brukerne, definerer du passordet. Du kan også definere passordet fra useradd-kommandoen ved å bruke opsjonen passord. Ønsker du å gjøre det enkelt, kan du skrive:

[root@nittedal /root]# useradd nils

Figur 19.12: Definere passord for bruker vigdis

Her blir brukeren nils opprettet. Useradd vil definere alle nye brukere under /home, hvis ikke annet er spesifisert. Nils' nye hjemmekatalog blir /home/nils. Standardskallet er /bin/bash. Siden det nettopp er definert en bruker på id-nummer 504 (simon), vil neste id få nummeret 505. Nils' gruppe-id blir det samme som bruker-id. Passordet må for denne brukeren settes med passwd eller fra system-config-users. Sikkerheten styres enkelt fra system-config-users.

Figur 19.13: Konfigurasjon av brukersikkerhet fra system-config-users

Gruppeadministrasjon – groupadd

Du kan kjøre skriptet groupadd, bruke X Windows system-config-users eller oppdatere alle filene manuelt hvis du ønsker å lage nye grupper, redigere eksisterende grupper eller fjerne grupper.

Kommandoen groupadd	gruppeadministrasjon
Kommando:	groupadd [-g gruppenummer] [gruppenavn]
Funksjon:	definere eller endre gruppedefinisjoner
-g gruppe-id	nummeret på den nye gruppen
gruppenavn	gruppenavnet på den nye gruppen

Eksempel:

[root@nittedal /root]# groupadd -g 112 service

[root@nittedal /root]# groupadd -g 114 regnskap

Figur 19.14: Konfigurasjon av grupper fra system-config-users

Her definerer jeg to forskjellige grupper: service og regnskap. Disse gruppene har henholdsvis gruppenummer 112 og 114.

Sjekke filsystemer – fsck

Hvert Linux-system har minst ett filsystem som blir kalt root-filsystemet, det er representert med symbolet /. Root-filsystemet består av programmer og kataloger som til sammen er operativsystemet.

Det er mulig å ha opptil 16 filsystemer på en fysisk harddisk (gjelder PC-arkitektur). De mest benyttede navnene på filsystemene er /usr, /usr/src, /usr/local, /var, /var/spool, /home osv. Linux-filsystemene bruker vanligvis en blokkstørrelse på 1 kB.

Filsystem	Type
e2fsck (fsck.ext2)Standard i Linux	e3fsck (fsck.ext3)
Journalbasert filsystem som er standard i Fedora (versjon 23 og høyere)	Btrfs
Journalbasert filsystem som er standard under SuSE	Btrfs filesystem
Minix-filsystemxfsck (fsck.xiafs)	Xia-filsystem
Ext-FS	Ext filsystem
Utvidet	FS-filsystem
DOS/VFAT	MS-DOS-filsystem
System V	Unix System V-filsystem

I mange tilfeller kan vedlikeholdet for systemadministrator bli enklere med flere filsystemer. Har du et eget filsystem for brukere, blir det enklere å ta sikkerhetskopier og rydde opp. Har du ledig harddisk-kapasitet (med et definert filsystem), kan du montere et nytt filsystem med mount-kommandoen.

På de fleste Unix-variantene kan man definere forskjellige filsystemer. Linux støtter i dag mange forskjellige filsystemer. I listen over ser du et lite utvalg.

Hver gang du starter Linux-systemet, sjekkes tilstandene i Linux-filsystemene. Filsystemet i Linux er en strukturert datasamling som bare virker når strukturen blir vedlikeholdt.

Under normale forhold holder operativsystemet vedlike filsystemet, men i tilfeller hvor det skjer en fysisk svikt i systemet, dvs. strømbrudd, harddiskfeil osv, er det nødvendig med en opprensing. I Linux vil fsck starte opp automatisk når du har hatt et strømbrudd.

For å kunne sjekke og reparere filsystemer, har du kommandoen /etc/fsck. Der det er mulig, vil fsck-kommandoen løse opp referanser og pekere og rense filsystemet. Før du kan reparerere filsystemet med fsck, må systemet tas ned og opp igjen i enbrukermodus (single user mode). Har du satt opp alle filsystemene til ext3 dvs. du kjører bare journalbaserte filsystemer er det i de fleste tilfeller unødvendige å kjøre fsck.

Kommandoen fsck	rydde filsystem
Kommando:	/etc/fsck [opsjon] [filsystemtype] ...
Funksjon:	Kommandoen fsck analyser filsystemet og kan interaktivt reparere ødelagte filsystemer. Hvis filsystemet er konsistent, blir antall filer, antall brukte blokker og antall frie blokker rapportert. Du bør være klar over at fsck ikke bestandig kan redde alle data. Denne kommandoen er i de fleste tilfellene unødvendige å bruke hvis du har et journal basert filsystem, for eksempel ext3 og reiserfs.
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.

Det er viktig å huske på at du ikke kan rydde aktive filsystemer.

Eksempler:

[root@nittedal /root]# /etc/fsck -A

Her sjekker programmet alle filsystemene som er definert i /etc/fstab. Denne kommandoen blir vanligvis startet opp fra /etc/rc.d/rc.sysinit.

[root@nittedal /root]# /etc/fsck -R

Sjekker alle filsystemene utenom root.

[root@nittedal /root]# /etc/fsck -R -t e2fsck

Sjekker alle filsystemene som er av typen e2fsck. Filsystemet kan ikke være root. NB: Kjører du et journalbasert filsystem som ext3, skulle det være unødvendige å bruke fsck.

Når fsck-programmet startes, går det vanligvis gjennom flere faser. Jeg regner med 6 logiske faser.

Fase 1

I første fase blir blokker og størrelser sjekket. Det vil si at fsck leser inodelisten og finner de forskjellige filstørrelsene, samt hvor datablokkene er lokalisert.

Fase 2

I fase to blir veinavnene til de forskjellige filene sjekket. Filer med et dobbelt sett datablokker, blir fjernet av fsck. I denne fasen kan det være nyttig som systemadministrator å blande seg inn og bestemme hva som skal fjernes, og hva som ikke skal fjernes.

Fase 3

I fase tre blir filer som det ikke er referanser til, plassert i en egen katalog som man kaller lost+found. Siden katalogen hvor filen eksisterte tidligere, er skadet, har filen ikke noe filnavn. Filen får dermed bare et nummer i katalogen lost+found.

Fase 4

I fase fire blir link-referanser til filer som overlever de tidligere fasene, sjekket. I noen tilfeller får du fram filer som ikke ble pekt på av katalogstrukturen, men som likevel har en inode som kan kobles til filsystemet i lost+found-katalogen.

Fase 5

I fase fem blir listen med ledige blokker oppdatert. Kommandoen fsck analyserer listen med ledige blokker og setter sammen savnede og ubrukte blokker. Når fsck-kommandoen finner noe som ikke er i overenstemmelse, vil det genereres en ny liste over ledige blokker.

Fase 6

I fase seks lagres den nye listen med ledige og brukte blokker fra det endrede filsystemet. Det er mulig at du må kjøre fsck-kommandoen flere ganger før et komplett filsystem er renset for feil.

Systemfiler: /etc/fstab og filsystemer

Lage filsystemer – mke2fs

Med mke2fs-kommandoen kan du lage filsystemer ved å skrive til et bestemt styreprogram. Styreprogrammet er avhengig av hvor du skal lage filsystemet. Du kan for eksempel generere et filsystem på en diskett eller en harddisk. Dette blir som å formatere en diskett under MS-DOS eller Windows.

Kommandoen mkfs	lage filsystemer
Kommando:	/etc/mke2fs [-V] [-Tfilsystemtype] [fs-opsjoner] [filsystem] [blokker]
Funksjon:	Lager filsystemer
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.
-V	Viser resultat av kommando
-T	Spesifisere type filesystem som skal lages

Eksempler:

[root@nittedal /root]# mke2fs /dev/fd0 1140

Jeg genererer her et filsystem på en 3.5" 1.44 MB diskett. Jeg setter av 1400 blokker (à 1024 byte).

Se også: fsck, mkfs og filsystem

Montere filsystemer – (u)mount

Med mount-kommandoen kan du koble opp lokale eller eksterne filsystemer. Du må spesifisere hva slags filsystem du tilkobler. Filsystemet kan plasseres på samme harddisk som du har ditt root-filsystem (du må da ha ledig plass på harddisken), på en annen harddisk eller på diskett.

For tilkobling bruker du mount-kommandoen, og for frakobling bruker du umount-kommandoen. Du kan også bruke X-Window (User Mount Tool; [root@nittedal /root]# usermount &), som er betraktelig enklere å bruke.

Ønsker du automatisk montering, finnes det mange forskjellige løsninger. Red Hat har sin egen autofs RPM som gjør det mulig for deg for eksempel å skrive cd /misc/cd (CD-plata) eller cd /misc/fd (diskettstasjonen) uten å først måtte montere mediet.

Kommandoen mount/umount	(av) montere filsystemer
Kommando:	dir umount [options] device \| dir […]
Funksjon:	Kobler til eller fra filstrukturer (filsystemer). Filstrukturen blir koblet til en katalog som må eksistere fra før. Denne katalogen blir root-katalogen for den nye filstrukturen. Katalogen bør være tom før den kobles til et filsystem. Hvis det eksisterer filer i katalogen, er ikke disse synlige så lenge en filstruktur er tilkoblet.
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.

Figur 19.15: Montering/avmontering av filsystemer fra usermount

Både mount- og umount-kommandoene har egne tabeller over tilkoblede enheter. Skriver du mount uten å bruke noen argumenter, viser Linux-systemet deg alle enheter som er tilkoblet, hvilken katalog de er tilknyttet, om filstrukturen bare er lesbar eller om den også er skrivbar samt datoen enhetene ble tilknyttet.

Kommandoen umount fjerner filstrukturer som er tilknyttet bestemte kataloger. Ingen data i filstrukturene går tapt. Bare systemadministrator kan bruke mount- og umount-kommandoen.

Eksempler:

[root@nittedal /root]# mount /dev/cdrom /mnt/cdrom

Her tilkobler jeg /dev/cdrom til /mnt/cdrom. /mnt/cdrom må være en katalog (node).

Ønsker du å bevare dine private filer på diskett, kan du opprette et privat filsystem på diskett ved hjelp av mkfs. (Se også kapittel 15 og Linux-man-sidene.)

[root@nittedal /root]# mke2fs /dev/fd0 1440

[root@nittedal /root]# mount -t ext2 /dev/fd0 /mnt

Her kobler jeg til filsystemet. Nå kan dataene nås på vanlig måte ved hjelp av cd-kommandoen.

[root@nittedal /root]# cd /mnt

For å oppløse noden skriver du:

[root@nittedal /root]# umount /mnt

Disketten kan ikke være i bruk når du bruker umount-kommandoen. Du kan heller ikke være i diskettens struktur.

Følgende kommando monterer opp alle filsystemer utenom de filsystemene som er av typen msdos og ext:

[root@nittedal /root]# mount -a -t nomsdos,ext

Her har jeg et eksempel på montering av eksterne filsystemer:

[root@nittedal /root]# mount -t nfs pluto:/data/tmp /mnt

Maskinen pluto må være definert i din /etc/hosts-tabell. Systemadministrator (root) på maskin pluto må også ha gjort filsystemet /data/tmp tilgjengelig for deg via /etc/export-filen.

Se også: fsck, umount, mount og filsystemer

Systemfiler: /etc/mnttab mount-tabell

Kjøre ned Linux-systemet

Skal du som systemadministrator ta ned systemet, er det ikke bare å slå av maskinen fysisk. Før du kan slå av maskinen, må åpne filer lukkes og prosesser avsluttes. Vi skal nå ta for oss de tre mest brukte metodene for å ta ned et Linux-system. Disse kommandoene kan bare benyttes av systemadministrator (root).

Rask nedkjøring – reboot

Reboot-programmet lukker filsystemer, stopper CPU, låser harddisk-hodene og deretter lastes Linux-systemet opp på nytt. Reboot-kommandoen har øyeblikkelig effekt, derfor bør brukerne være utlogget. Reboot brukes bare når shutdown ikke kan brukes. Kommandoen anbefales bare på enbrukerarbeidsstasjoner.

Kommandoen reboot	kjører ned/opp Linux-systemet
Kommando:	reboot [opsjoner]
Funksjon:	Oppdaterer superblokken (se kapittel 7 om inodesystemet), lukker filsystemet, stopper CPU, låser diskhodene og laster Linux-systemet opp på nytt.
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.

[root@nittedal /root]# reboot

Med denne kommandoen blir systemet først tatt ned, for så å bli tatt opp igjen.

Se også: shutdown og inittab

Normal nedkjøring – shutdown

Er det andre brukere på systemet, kan du ta systemet mykt ned med shutdownkommandoen. Kommandoen avslutter alle prosesser. Når du utfører shutdownkommandoen, skjer følgende:

   * Alle brukere som er logget på systemet får beskjed om at systemet er på vei ned.
   * Alle prosesser blir avsluttet.
   * Alle filsystemer og superblokker blir oppdatert.

Kommandoen shutdown	kjører ned Linux-systemet
Kommando:	shutdown [-h] [-r] tid [melding]
Funksjon:	Tar Linux-systemet mykt ned
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.
-h	Låser Linux-systemet etter nedkjøring
-r	Laster Linux-systemet opp etter nedkjøring (standard)
Tid:	Du kan selv bestemme hvor lang tid Linux-systemet skal bruke før det er helt nede. Bruk syntaksen timer:minutter
Melding:	Tekstmelding sendt til alle

Eksempler:

[root@nittedal /root]# shutdown -h +10 Systemet er operativt igjen klokken 14:00

Her går systemet ned etter 10 minutter. Det er ikke tatt med noen automatisk oppstart. Det sendes en melding til alle brukere om at systemet er oppe igjen klokken 14:00.

[root@nittedal /root]# shutdown -r +0

Tar systemet øyeblikkelig ned. Linux-systemet kommer automatisk opp igjen siden opsjonen -r er brukt.

Se også: reboot og init

Andre systemfiler: /fastboot, /etc/inittab, /etc/init.d/halt, /etc/init.d/reboot, /etc/shutdown.allow

Nedkjøring og kjørenivåer – init

Init-programmets primære rolle er å skape prosesser som er definert i /etc/inittab. Et Linux-system har åtte forskjellige kjørenivåer. I hvert kjørenivå kan bare en bestemt gruppe prosesser kjøres. De forskjellige kjørenivåene har betegnelsene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, S og s, hvor S, s og 1 er identiske.

Når du starter init-programmet, forteller det hvilket kjørenivå som kjøres.

Kommandoen init	Linux-kjørenivå
Kommando:	init [opsjon]
Funksjon:	Kjører operativsystemet i forskjellige kjørenivåer.
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.
0	Tar ned systemet.
1	Tar ned systemet i enbrukermodus.
2	Tar ned systemet i flerbrukermodus.
3	Denne modusen er en utvidelse av flerbrukermoduser hvor man i tillegg får NFS (Network File System); blir ofte kalt NFS-modus.
4	Alternativ flerbrukermodus, kan spesialkonfigureres for ditt bruk, brukes normalt ikke.
5	Rar systemet opp i X11 (xdm)-modus.
6	Tar ned systemet og starter det på nytt (reboot), er ikke å anbefale.
s, S	Tar systemet ned i enbrukermodus. Terminalen som utfører denne kommandoen, blir systemkonsollet. Alle tilknyttede filsystemer fortsetter å være aktive. Bare prosesser blir fjernet.
7-9	Eksisterer, men er ikke dokumentert.

Eksempler:

[root@nittedal /root]# init 0

Her blir systemet tatt ned på normal måte. Denne kommandoen har samme virkning som shutdown -h.

[root@nittedal /root]# init s

Her blir systemet tatt ned i enbrukermodus.

[root@nittedal /root]# init 2

Her går systemet i flerbrukermodus. Ønsker du tjenermodus, skriver du init 3.

Se også : shutdown, reboot og inittab

Andre systemfiler : /fastboot, /etc/inittab, /etc/init.d/halt, /etc/init.d/reboot, /etc/shutdown.allow, /etc/initscript, /etc/ioctl.save /dev/console, /var/run/utmp, /var/log/wtmp, /dev/initctl

Installasjonspakker – rpm

Rpm (står for Red Hat Packet Manager) er pakkeprogrammet til Red Hat. I dag finner du flere distribusjoner som bruker pakke-programmet rpm. Jeg kan blant annet navne Red Hat Linux, Fedora Linux, SuSE Linux og Mandrake Linux.

Rpm kan i prinsippet operere tre forskjellige modier:

Lage rpm-pakker fra kildekodefiler
Installere/avinstaller eller oppdatere programpakker
Vise informasjon fra RPM-databasen om et bestemt rpm-arkiv

Vi kommer her til bare å se på de 2 siste punktene. Rpm-programmet kan sjekke avhengigheter (dvs. bare mot andre RPM-pakker) men installerer ikke disse automatisk. Rpm sjekker ikke programmer som har blitt installert rett fra kildekode. Bare biblioteker og programmer som er installert og registrert i rpm-databasen godkjenner rpm som ferdig installert pakke. Du kan bare bruke rpm installasjons-programmet hvis programmet du skal installere kommer i rpm-format.

Under både Fedora og Red Hat kan du installere og avinstallere programpakker enten via det grafiske brukergrensesnittet eller ved å bruke rpm-kommandoen fra terminalen. Oppdaterte rpm-pakker til Fedora, Red Hat og SuSE finner du på hjemmesidene til de enkelte distributørene. Hvis du har X Windows, anbefaler jeg at du bruker det grafisk pakkeprogram som følger med din distribusjon. Under Fedora velger du først systeminnstillinger og så pakker. Programmet gir et elegant grafisk grensesnitt for installering, oppgradering, avinstallering og undersøking av programpakker.

Figur 19.16: Hovedmenyen i Fedora pakkeprogram

[root@nittedal /root]# gnome-software

Eller du kan bruke:

[root@nittedal /root]# system-config-repo

For å finne repositories.

Programpakken gnorpm gir også et grafisk grensesnitt mot rpm baserte pakker.

[root@nittedal /root]# gnorpm &

Fra kommandolinjen kan du også bruke rpm-kommandoen direkte slik det går fram av denne tabellen:

Kommandoen rpm	(av)installering av programpakker
Kommando:	rpm [opsjon]
Funksjon:	avansert pakkeprogram for Linux
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.

Modus	Beskrivelse
Installasjon	rpm -ivh <programfil.rpm> (i betyr installer, v betyr gi forståelige feilmeldinger, h betyr vis at du arbeider ved å vise # tegn etter hvert) Å reinstallere et program som allerede er installert en gang: rpm -ivh -replacepkgs <programfil.rpm> Å reinstallere et program som allerede er installert på annen måte enn ved rpm (framtvinger overskriving av eksisterende filer) rpm -ivh -replacefiles<programfil.rpm>
Avinstallering	rpm -e <programnavn>
Oppgradering	rpm -Uvh <programfil.rpm>
Verifisering	Her blir alle programmer verifisert: rpm -V <programnavn>
Spørringer	Oversikt over alle rpm-pakker er som installert på systemet ditt: rpm -qa Spørring på et enkelt program: rpm -qdf <filnavn> (q betyr undersøk, d betyr vis dokumentasjonsfiler, f betyr undersøk den programpakken som "eier" denne filen) for eksempel [root@nittedal /root]# rpm -qdf /bin/bash Konfigurasjonsfiler som er med i en bestemt programpakke: rpm -qc <programnavn> Sjekker om alle filene er med: rpm -qs <programnavn> Hvilke filer en rpm-pakke inneholder og hvor de vil bli installert: rpm -qlp <programfil.rpm>

Eksempler:

Ønsker du å installere Xfree86-Mach8, skriver du:

[root@nittedal /root]# rpm -ivh Xfree86-Mach8

Figur 19.17: Valg av programpakke i Red Hats pakkeprogram

Du må her stå i den katalogen der filen du skal installere ligger, i dette tilfellet /root. All informasjon om et installert program blir lagret i rpm-pakkedatabasen. Ved å bruke q opsjonen har du muligheten til å få ut denne informasjonen. Under har jeg et eksempel:

[root@nittedal /root]# rpm -q tuxracer

Resultatet av dette vil vise hvilken versjon av tuxracer du har installert f.eks. tuxracer-0.61-215. Opsjon f kan brukes hvis du har komplett søkevei. De eksemplet under:

[root@nittedal /root]# rpm -q -f /bin/rpm /usr/bin/wget

Resultatet av denne kommandoen skal gi informasjon om rpm-pakkene f.eks. rpm-3.0.1-1 og wget-2.4.5-2. Liste over alle installerte pakkene i systemet får man med "rpm -qa". Under har jeg to eksempler til:

[root@nittedal /root]# rpm -q -f /bin/tcsh

[root@nittedal /root]# rpm -q Xfree86-Mach8

Ønsker du å vite hvilke filer som er inkludert i pakken doom-1.8.9.rpm, skriver du:

[root@nittedal /root]# rpm -qlp doom-1.8.9.rpm

Her betyr p at du har en pakkefil og l at du ønsker utlisting av resultatet. Du må da stå i den katalogen der rpm-pakken ligger eller angi full sti til rpm-pakken. Hvis du savner en fil, kan du verifisere dette med rpm-kommandoen, for eksempel:

[root@nittedal /root]# rpm -Vf /bin/bash

I eksemplet nedenfor fjerner jeg programpakken DOOM:

[root@nittedal /root]# rpm -e doom-1.8.9

I eksemplet nedenfor fjerner jeg den norske nettleseren Opera:

root@nittedal /root]# rpm -e opera

Nedenfor har jeg et eksempel på en oppgradering:

[root@nittedal /root]# rpm -Uvh Xfree86-Mach8.rpm

Under har jeg to eksempler med oppdatering av rpm-pakker på mine maskiner med SuSE Linux.

32 bits: suselap:/home/elboth/download # rpm -U http://download.opensuse.org/repositories/network:/samba:/STABLE/openSUSE_Leap_42.1/i586/samba-4.4.0-2.1.i586.rpm

64 bits: suselap:/home/elboth/download # rpm -U http://download.opensuse.org/repositories/network:/samba:/STABLE/openSUSE_Leap_42.1/x86_64/samba-4.4.0-2.1.x86_64.rpm

suselap:/home/elboth/download # rpm -U ftp://mirror.switch.ch/pool/4/mirror/opensuse/opensuse/distribution/leap/42.1/repo/oss/suse/x86_64/less-458-7.1.x86_64.rpm

Du vil finne alle oppdateringer for de enkelte SuSE-distribusjonene på SuSE sin FTP-tjener. SuSE selv anbefaler at du gjør alle oppdateringene gjennom YaST. Skal du bruke rpm er det anbefalt å bruke -U opsjonen. Bruker du ikke YaST bør etter at du har brukt rpm kjøre SuSEconfig.

suselap:/home/elboth/download # SuSEconfig

Dermed blir alle system endringer og oppgraderinger som påvirker f.eks. KDE eller GNOME oppdatert.

Ofte kan du ha problemmer med avhengigheter. Kjenner du til alle filene som må installeres er det bare å spesifisere alle rpm-filene med en kommando.

[root@nittedal /root]# rpm -ivh fil1.rpm fil2.rpm fil3.rpm fil4.rpm

Du kan alternativt bruke jokere:

[root@nittedal /root]# rpm -ivh *.rpm

Har du avhengigheter vil dette løse disse mellom pakkene som du har angitt på kommandolinjen. Noen ganger kan det være behov for å tvinge igjennom en installasjon (dvs. rpm ser ikke på avhengigheter). Dette gjør du ved å bruke parameteren nodeps:

[root@nittedal /root]# rpm -ihv --nodeps j2sdk-1_4_2_19.linux.rpm

Ønsker du mer informasjon om hvordan du skal bruke rpm, bør du prøve:

http://www.rpm.org

Installasjonspakker – apt-get

Pakkesystemet APT (Advanced Package Tool) er et kjent verktøy for Debian brukere. APT (Advanced Package Tool) er en videre utvikling av dpkg pakkeverktøyet fra Debian. Verktøyet brukes for håndtering av programpakker under de forskjellige Linux-distribusjonene. Dette programmet vil automatrisk finne avhengigheter og installerer programmer som mangler eller som må oppdateres. Fra din Linux-distribusjon kan du installere og avinstallere programpakker enten via det grafiske brukergrensesnittet med apt-get sitt brukergrensesnitt synaptic eller ved å bruke kommandoen apt-get fra kommandolinjen.

Når det er mange avhengigheter kan det være tungt å installere standard pakker som Xine og Mplayer med rpm. Jeg anbefaler derfor at du installere apt-get. Den finner du som en ferdig rpm-pakke. Det fine er at både apt-get og rpm kan lese de samme metadatene (data om data). I linken under finner du den uoffisiell repositorie for APT:

http://www.apt-get.org/

I linken under finner du siste versjon av apt-get for din distribusjon:

http://apt.freshrpms.net/.

I dag finner du ferdige apt-get pakker for følgende distribusjoner:

   * Fedora Linux
   * Red Hat Enteprise
   * Yellow Dog Linux

Til forskjellige versjoner av disse distribusjonene finner du apt-get ferdig konfigurert. Ønsker du tilgang til kildelistene uten å måtte trekke disse direkte fra pakkene bør du ta en titt apt-get sine «build» sider.

http://freshrpms.net/packages/builds/index.html?build=apt

Figur 19.18: Fra http://freshrpms.net/packages/builds/index.html?build=apt

Beskrivelse av alle opsjonene til apt-get-kommandoen finner på hjemmesiden eller ved skrive:

[root@nittedal /root]# man apt-get

Etter at du har lastet ned apt-get er du klar til å installere.

[root@nittedal /root]# rpm -ivh apt-1.2.8.fr.i386.rpm

Etter at du har installert apt-get for din plattform kan du kjøre følgende som root:

[root@nittedal /root]# apt-get update

På skjermen får du nå en liste over tilgjengelige pakker. Ønsker du nå å oppdatere Fedora-systemet gjør du følgende:

[root@nittedal /root]# apt-get dist-upgrade

Nå vil apt-get automatisk finne alle avhengigheter og laste ned og installere alle nødvendige filer. Med apt-get er det betraktelig enklere å installere pakker enn med standard rpm. Det bare veldig synd at apt-get ikke følger med som standard til Fedora og Red Hat.

Vi går videre med å installere det grafiske grensesnittet for apt-get. Dette installeres med:

[root@nittedal /root]# apt-get install synaptic

Figur 19.19: Valg av programpakke fra apt-get

Du kan nå bruke det grafiske brukergrensesnittet. Jeg holder meg til kommandoene.

Hvis nå ønsker å legge til eller fjerne fra APT sin repository liste må du editere /etc/apt/sources.list. Ved å se på innholdet av lista kan du se hvilke «repository servere» som bruke:

[root@nittedal /root]# cat /etc/apt/sources.list

Fedora Linux 23

rpm http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 core updates freshrpms

rpm http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 tupdates

rpm http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 extras alternatives

rpm-src http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 core updates freshrpms

rpm-src http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 tupdates

rpm-src http://ayo.freshrpms.net fedora/linux/23/i386 extras

...

..

.

Start opp et terminalvindu og bruk vi-editoren.

[root@nittedal /root]# vi /etc/apt/sources.list

Du finner repositoryer på listen som helt sikker kan bruke. Når du legger tjenere til repository-listen må du oppdatere APT sin lokale lokale database. Dette gjør du enten fra synaptic eller ved å kjøre: apt-get update som jeg viste over. Under har jeg noen flere eksempler på bruk av APT. Ønsker du nå å installere mplayer skriver du:

[root@nittedal /root]# apt-get install mplayer

Eller ønsker du å installere to programmer samtidige er det bare å skrive:

[root@nittedal /root]# apt-get install mms xine

Ønsker du å fjerne pakker og avhengigheter kan du for eksempel gjøre følgende:

[root@nittedal /root]# apt-get remove mplayer

Erstatt mplayer med ønsket pakkenavn. Hvis du kjører kommandoene apt-get update og apt-get dist-upgrade vil maskinen din være oppdatert med de siste drivere og programmer. Dette kan du også automatisere med kommandoen cron.

Installasjonspakker – yum

Yum er et spennede pakkeverktøy som gjør det enkelt å automatisere og oppdatere rpm-pakker hvis du har et stort nettverk . Yum regner automatisk ut avhengigheter og finner ut hvordan og i hvilken rekkefølge rpm-pakkene skal installeres. Du finner mer informasjon på hjemmesiden:

http://www.linux.duke.edu/projects/yum/index.ptml

Husk java kan gi sikkerhetrisiko bør kun installeres hvis du trenger dette.

Under har jeg et eksempel installasjon av Java-runtime:

[root@nittedal /root]# yum install java-1.7.0-openjdk

Ønsker du å installere java utviklingsmiljøet skriver du:

[root@nittedal /root]# yum install java-1.4.2-gcj-compat-devel

SuSE YaST og Kpackage

Kjører du SuSE Linux kan man i tillegg til å installere programpakker via rpm bruke YaST eller Kpackage. Den største fordelen med å bruke YaST er at avhengigheter til andre programpakker blir ivaretatt.

Tilsvarende som med rpm er det første du gjør å laste ned pakkefilene enten som rpm eller tar.gz format. Når du laster ned filene er det lurt å laste ned filene på ditt eget download-katalog under din hjemmme katalog f.eks. /home/elboth/download. Du trenger bare være systemansvarlig (root) når du skal gjøre selve installasjonen. Du finner mer informasjon rundt innleggelse av programvare i filen /usr/share/doc/packages/suselinux*.

I eksempelet under ser vi på hvordan du kan bruke YaST for installere en programpakke. Fra terminal går du over til root. Vi har på forhånd lastet ned speak 1.0-1.i386.rpm som kjør det mulig for maskien å snakke.

elboth@suselap:~> sux -

Password:

suselap:~ #

suselap:~ # cd /home/elboth/download

suselap:/home/elboth/download #

Fra YaST har du 2 metoder for å installere rpm pakker:

1. Installere programvare fra media for eksempel, CD-ROM/DVD.

   Installere programvare fra en katalog

Vi skal vårt eksempel installere programvaren fra en katalog. Vi kjører yast fra katalogen /home/elboth/download hvor vi har filen speak-1.0-1.i386.rpm.

suselap:/home/elboth/download # yast -i speak-1.0-1.i386

Ved å bruke YaST er du sikker på at alle pakke avhengigheter automatisk vil løst opp. YaST vil automatisk finne de pakkene som er nødvendige og installere disse. Det er ikke nødvendig å stå i katalogen hvor du har rpm-filen. Det er også mulig å skrive:

suselap:~ # yast -i /home/elboth/download/speak-1.0-1.i386

Med SuSE sin Kpackage har du et grafisk brukergrensesnitt ved installasjon eller avinstallering av programpakker. Du laster ned media ned på din downloadkatalog og starter opp Konqueror. Deretter fortsetter du med Kpackage. Du har også muligheten til å starte Kpackage direkte fra SuSE menyen

System -> Configuration -> Kpackage. Etter at Kpackage er har blitt startet opp kommer det opp et vindu som gir deg følgende muligheter,

Upgrade

Replace Files

Replace Packages

Check Dependencies

Test (do not install)

Disse valgende er selvforklarende og vi går ikke inn på disse. Etter en installasjon med Kpackage vil du se i hvilke kategorier i RPM-databasen programpakken har blitt tilordnet til. Hvis du er i KDE Menu har du muligheten til å starte Kpackage med System -> Kpackage. Er du på en jakt etter en spesifikk pakke kan velge File -> Find Package.

Terminalparametere – stty

Med kommandoen stty kan du sette forskjellige terminalparametere på din egen eller andres terminal. Du kan bruke mange forskjellige opsjoner til stty-kommandoen. Her skal vi bare se på et begrenset utvalg.

Kommandoen stty	vise/endre terminalparametere
Kommando:	stty [-opsjoner]
Funksjon:	Brukes for å sette opp forskjellige terminalparametere
Argument:	Se også Linux-man-sidene.
Opsjoner:	Se også Linux-man-sidene.
50,,115000	Hastighet (terminal baud-hastighet, for eksempel 1200 baud = 1200 bit per sekund)
echo	Skriver ut alle inntastede tegn til skjerm
istrip	Starter stripping av alle inngående karakterer til 7 bit
istrip	Avslutter stripping av inngående karakterer
ixoff	Starter START/STOP-kontroll av mottakelse av data
-ixoff	Svar slutter START/STOP-kontroll av mottakelse av data
lcase	Små bokstaver som blir skrevet inn, blir skrevet ut som store
-LCASE	Store bokstaver som blir skrevet inn, blir skrevet ut som små
sane	Nullstiller parameterne til standard (default)
tabs	Erstatter tabulator med mellomromstegn

Står det - foran en opsjon, blir den avslått eller invertert. Stty-kommandoen uten argumenter skriver ut terminaloppsettet på skjermen.

Eksempler:

[root@nittedal /root]# stty

speed 9600 baud; line = 0;

-brkint -imaxbel

[root@nittedal /root]#

[root@nittedal /root]# stty intr ^c

Her blir avbruddstasten satt til Control C.

[root@nittedal /root]# stty lcase

Alt som blir skrevet inn med små bokstaver, blir skrevet ut med store.

[root@nittedal /root]# stty sane

Stiller alle parametere til standard.

[root@nittedal /root]# stty tabs

Her blir tabulator erstattet med mellomromstegn.

[root@nittedal /root]# stty 9600

Her setter jeg hastigheten til 9600 bit/s.

Linux og norsk tegnsett

Fedora, Red Hat og SuSE er basert på deler av tegnsettet fra Unicode, som er det samme tegnsettet som Microsoft Windows 2000 og Windows XP er basert på. I de fleste Linux-distribusjonene er det derfor viktig å spesifisere hvilke spesialtegn som skal være aktive på ditt PC-tastatur. Med Fedora Linux får du norsk tegnsett hvis du velger no-latin1 ved installasjonen. Det norske tegnsettet vil virke tilfredsstillende i mange X-applikasjoner, men ikke i alle.

Innlogging til et ISO 8859 basert system som for eksempel Red Hat Linux versjonene 5.x, 6.x og 7.x og mange andre forskjellige Linux-distribusjoner kan skape problemmer. Det samme gjelder innlogging til eldre Unix-systemer. Resultat er at du blant annet mister de norske spesialtegnene som Æ, Ø og Å.

Ønsker du å ha støtte for de norske tegnene i bash-skallet, må du sette opp noen linjer i din .bash_profile eller .bashrc-oppstartsfil. Du kan alternativt sette denne parameteren for alle bash-brukere ved å oppdatere din /etc/profile:

GTK_RC_FILES=/etc/gtk/gtkrc:/home/elboth/.gtkrc-1.2-gnome2

PATH=/usr/kerberos/bin:/usr/local/bin:/usr/bin:/bin:/usr/X11R6/bin:/home/elboth/bin

LANG=no_NO.UTF-8

LAMHELPFILE=/etc/lam/lam-helpfile

GDM_LANG=no_NO.UTF-8

GDMSESSION=GNOME

DISPLAY=:0

G_BROKEN_FILENAMES=1

COLORTERM=gnome-terminal

Tegnsettet kan også settes opp fra GNOME-grensesnittet ved å velge Systeminnstillinger og Språkvalg. Fra KDE velger du først Innstillinger, Inn-enheter og til slutt Internasjonalt tastatur. Har du fortsatt problemer med tastaturet, bør du sjekke /etc/X11/ XF86Config-4-filen. På XkbLayout-parameteren skal det stå “no"!

Kjører du Emacs 20, skal du ha følgende i .emacs:

(standard-display-european t)

(require 'latin-1)

(set-input-mode nil nil 1)

Hvis du bruker irc, må du lage en ~/.ircrc-fil som består av følgende linjer:

set translation latin_1

set eight_bit_characters on

Ønsker du å bruke LaTEX med de norske tegnene, må du sette:

\usepackage[T1]{fontenc}

\usepackage[latin1]{inputenc}

Oppgaver til kapittel 19

Oppgave 19.1

Hvilken kommando må kjøres hvis du ønsker å sette opp et lydkort?

Oppgave 19.2

Hva brukes systemfilen /etc/shadow til?

Oppgave 19.3

Er det mulig for to brukere å ha samme bruker- og gruppenummer? Hvilke parametere må du vite før du kan definere en ny bruker? Hva må du huske på hvis du skal fjerne en bruker?

Oppgave 19.4

Logg deg inn som systemadministrator og definer to brukere som du kaller bruker1 og bruker2. Bruker1 skal settes opp i bash-skall og bruker2 skal settes opp i tcsh-skall. Analyser de forskjellige innloggingsfilene som blir generert av systemet for de forskjellige brukerne.

Oppgave 19.5

Hvilken kommando bruker du til å reparere et Linux-filsystem?

Oppgave 19.6

Hvorfor er det nødvendig med egne kommandoer før du kan slå av Linux-maskinen? Ta Linux-systemet ned med shutdown-kommandoen. Gi brukerne en mulighet til å logge ut, en pause på 10 minutter er bra nok. Send samtidig en beskjed til alle brukere om at systemet er på vei ned.

Oppgave 19.7

Kjør systemet fra flerbrukermodus (2) til enbrukermodus (1) og tilbake igjen med init-kommandoen.

Oppgave 19.8

Hva er forskjellen på kommandoene init 1 og init s?

Oppgave 19.9

Hvilken modus må du være i for å kunne kjøre NFS?

Oppgave 19.10

Lag et filsystem på en diskett og kopier alle datafilene dine på disketten med Linux-kommandoen cp.

Oppgave 19.11

Hva skriver du hvis programpakken ergosoft-2002-01.rpm skal installeres?

Oppgave 19.12

Hvilket tegnsettkode bør du velge under installering av Fedora Linux hvis du ønsker norsk 8 bit tegnsett basert på ISO 8859?