Fisk

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk


For tilpasning til ulik saltholdighet i vannet, se ferskvannsfisk. Se for øvrig Norge (Dyreliv).

Artstegninger presenteres i en egen utbrettsplansje.

Ytre bygning

Den ytre formen er strømlinjet, mest typisk hos hurtige svømmere (makrell). Men det er mange avvikelser fra grunnformen. Fisk som lever langs bunnen, er ofte flattrykte fra ryggsiden, som ulker og skater, eller fra siden, som flyndrer. Noen er langstrakte, som lange og ål; andre er både lange og flattrykte, som sildekongen. Den store variasjonen i form er mulig fordi fisk har nesten samme tetthet som vannet.

Finnene

Finnene er hudflater utspent over finnestråler. Form og plassering er forskjellig og av betydning ved klassifikasjonen. Typisk er uparet ryggfinne, halefinne og gattfinne (analfinne), av og til sammenhengende som en finnebrem rundt bakkroppen. Ofte er ryggfinnen delt i to eller tre og gattfinnen i to. Hos makrellfisk er en rekke små finner innskutt mellom halefinnen og rygg- og gattfinnen. Hos laksefisk o.a. finnes en fettfinne.

Halefinnens form varierer. Den kan være helt symmetrisk (difycerk) som hos lungefisk; usymmetrisk (heterocerk) med de siste virvlene bøyd opp i finnens øvre flik som hos haier, eller bøyd ned som hos enkelte urfisk (hypocerk); eller den er symmetrisk i det ytre og usymmetrisk i skjelettet (homocerk), som hos de fleste ekte benfisk. Av parede finner er det vanligvis brystfinner rett bak gjellelokket og bukfinner som kan sitte langt bak foran gattet, men som også kan sitte langt fremme, til og med foran brystfinnene. De varierer i størrelse og er særlig store hos flygefisk og skater.

Finnenes alminnelige funksjon er å tjene balansen, men hos mange fisker er de omformet for andre formål. Kutlingenes bukfinner danner en trakt som virker som sugeskive når de ligger på stein o.l., hos knurren er de første finnestrålene i brystfinnen frie og kraftige og tjener både som ben og følere når den beveger seg fremover bunnen. Bukfinnen kan også være omdannet til paringsorgan hos arter som føder levende unger. Ofte er også de forreste strålene i ryggfinnen utformet for spesielle formål. Hos breiflabben er to stråler rykket helt frem på snuten, foran øynene, og den ene er forsynt med hudlapper i spissen. Man antar at den brukes som lokkemat for byttedyr. Hos én og samme art varierer antallet av stråler i de forskjellige finnene innenfor ganske snevre grenser, og tallet kan derfor brukes som systematisk kjennetegn.

Huden

Huden består av overhud og lærhud. Overhuden, som stadig slites og fornyes, er forsynt med slimceller, særlig mange hos nakne, ikke skjellkledde arter. Slimet gjør huden glatt. Noen har også giftceller i overhuden. Hos fjesingen finnes slike rundt de forreste piggene i ryggfinnen og ved basis av den store piggen på gjellelokket. Ved trykk frigjøres giften og flyter utover mot spissen av piggene.

Som oftest er huden forsterket med skjell. Hos haier er den forsterket med placoidskjell: benplater med tenner dannet fra lærhuden og overtrukket med emalje fra overhuden. Hos de fleste utdødde og hos noen nålevende fisk finnes et tett panser av rombiske (Lepidosteus, Polypterus) eller runde (Latimeria) sterkt glinsende, tykke skjell: ganoidskjell. Hos de ekte benfiskene finnes tynne skjell i lommer i lærhuden, taklagt bakut så huden kjennes glatt forfra og bakover. Vi skiller mellom to typer: sykloidskjell, som er glatte og runde, og ctenoidskjell, som er mer uregelmessige i formen og forsynt med pigger i bakre kant. Skjellene har periodisk tilvekst i takt med fiskens lengdevekst og viser derfor årringer som kan brukes til bestemmelse av fiskens alder og tidligere veksthistorie. Skjellets og årringenes utseende – skjellpreget – kan også røpe vandringer, tidligere gytinger o.l. (laks og sild).

I huden finnes også fargeceller med svarte, gule og røde fargestoffer, foruten sølvfarge (guaninkrystaller). Fargene veksler i intensitet ved at fargestoffet samler seg eller spres i cellene, og ved kombinasjon av forskjellige farger kan nesten alle fargetoner fremkalles. Mange fisk har stor evne til fargeskifte; flyndrene kan f.eks. etterligne bunnens farge og mønster. Skiftet skjer som følge av synsinntrykk – det opphører hvis man blender fisken. I alminnelighet kan fargene oppfattes som kamuflasjefarger; det er ofte vanskelig å skjelne fiskene ut fra deres naturlige omgivelser, tang, koraller o.l.

En annen form for fargeskifte er knyttet til kjønnsmodningen. Særlig har mange hanner en praktfull paringsdrakt som utenfor leketiden kan fremkalles ved kunstig innsprøytning av kjønnshormoner. Det finnes mange arter med flotte farger i vår fauna (fløyfisk, blåstål, uer o.a.), men de er for ingenting å regne mot mange tropiske arter, kanskje særlig korallrevfisk. Mange tropiske ferskvannsfisk har praktfulle farger og er derfor ettertraktet som akvariefisk.

Noen fiskearter har lysorganer i huden. Organene er av to slag: kjertler som skiller ut stoffer som gir lys ved oksidasjon med sjøens oksygen, og mer komplisert bygde lysorganer, hvor lyset skyldes symbiontiske bakterier i organet. Arter med lysorganer hører hjemme i midlere dyp; nedre grense for de fleste ca. 2000 m. Organene danner bestemte mønstre, forskjellig fra art til art. Man har tenkt seg at lysmønsteret kunne spille samme rolle for fisk som lever i mørke som fargene for fisk på grunnere vann, at de kjenner hverandre igjen på mønsteret. At noen fisk med lysorganer samtidig er blinde, synes imidlertid å tale imot en slik forklaring.

Indre bygning

Ryggbenet

Ryggbenet består av en ryggstreng omgitt av timeglassformede virvler av ben eller brusk som er hule i begge ender. Virvlene er forsynt med dorsale buer, de i haleregionen også med ventrale, og buene er forsynt med lange pigger. Mellom piggenes spisser, nær overflaten, finnes noen små ben som danner basis for finnestrålene. De dorsale buene omslutter ryggmargen, de ventrale buene de store blodkarene. Antallet virvler varierer litt innenfor en art og er avhengig av miljøet, særlig temperaturen rett etter klekkingen. Lav temperatur gir høyt virveltall, høy temperatur lavt tall. Virveltallet har vært meget brukt til å skille raser, særlig av sild.

Muskler

Flår man en fisk, ser man to store sidemuskler på hver side, delt opp i korte segmenter på tvers av tynne bindevevshinner festet til ryggbenet, en hinne til hver virvel. Segmentene danner vinkler på muskelens overflate, en vinkel over og en under sidelinjen, med vinkelspissene vendt bakover. Finnene er forsynt med egne muskler som kan spile finnene ut eller folde dem sammen og dessuten bevege dem i forskjellige plan. Øyet kan beveges med fire rette og to skrå muskler. Hos noen fisk er muskeldeler omdannet til elektriske organer, se elektrisk fisk.

Tennene

Tennene er utformet etter artens levevis. Haiene har store, trekantede tenner i flere rader bak hverandre. Hvis én brekkes ut, rykker en ny inn fra raden bakenfor. Enkelte dypvannsfisk som lever av rov, har store gripetenner, andre arter har tenner skikket til å knuse muslingskall o.l., mange arter har forholdsvis små tenner i kjevene, men har knusetenner på benplater i svelget. Arter som lever av små planktonorganismer, har små tenner, men festet til innerkanten av gjellebuene finner vi et gitter av tynne benstråler som hindrer at planktondyrene følger vannstrømmen ut mellom gjellene.

Tarmkanalen

Tarmkanalen er oftest kort og består av magesekk og tarm med 0–200 blindsekker på overgangen. Hos fisk som lever vesentlig av plantekost er magesekken borte, mens tarmen – hvor absorpsjonen av næringen skjer – er sterkt forlenget. Leveren er stor hos fisk med magert kjøtt (torsk o.l.), liten hos fete fisk, (sild, makrell). Hos noen fisk (haier, skater, lungefisk, stør) er den fordøyende flaten i tarmen forstørret ved at det løper en spiralfold i slimhinnen i hele tarmens lengde.

Nyrene

Nyrene er lange, mørke organer, som ligger rett under ryggsøylen, såkalt blodrand eller blodrygg.

Hjernen

Hjernen, som er forholdsvis liten, har alle de fem avsnitt som finnes hos virveldyr, men noen avsnitt er svakt utviklet, særlig forhjernens to hemisfærer.

Sanser

Sansene hos fisk er velutviklet.

Luktesansen

Luktesansen er viktig for å kunne lokalisere føde på noen avstand; på nært hold brukes smakssansen. Organene for luktesansen sitter i groper på snuten, mens smaksløker sitter spredt mange steder på kroppen: i munnhulen og på leppene, på skjeggtråden (torsk), og på enkelte lange finnestråler (knurr).

Synsans

Øyet er innstilt på nærsyn og kan tilpasses noe for langsyn, men synsvidden i vann er sjelden over 15–20 m, selv under gode lysforhold. Som oftest sitter øynene så langt fra hverandre på hver side at synet ikke kan bli stereoskopisk, men synsfeltet blir stort. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre. Enkelte dypvannsfisk har såkalte teleskopøyne, og de kan muligens se stereoskopisk. Noen fiskelarver har øynene på lange, bøyelige stilker. Enkelte dypvannsfisk er blinde. Det er delte meninger om fisk har fargesans, men det har lykkes å dressere enkelte arter (ørekyte) til å skjelne forskjellig fargede matkopper. Uten sans for farger ville også hannenes fargeprakt i leketiden være nokså uforståelig.

Hørsel, likevektsans

Fisk mangler øregang, trommehinne og mellomørets knokler. Innerøret består av to tynnveggede blærer, hvorav den øvre (utriculus) er forsynt med tre halvsirkelformede bueganger (hos slimål bare én, hos niøyer to). I den underste blæren (sacculus) finnes en liten utbuktning, lagena, som svarer til sneglehuset hos pattedyr. I hver av blærene og i lagena finnes en ørestein (otolitt). De vokser periodisk og viser årringer. Den største av øresteinene (fra sacculus) brukes derfor meget til aldersbestemmelse. Innerøret er sete for likevektssansen og også for hørselen, til tross for at fisk mangler sneglehus (den delen av øret som hos høyere virveldyr er det egentlige hørselsorganet). Dressurforsøk har vist at fisk ofte er meget følsomme for lyd, selv om de fleste bare oppfatter lave toner (under 1000 hertz). Fisk hører det vi kaller infralyd; noen hører helt ned til 0,1 Hz. Intense, lavfrekvente lyder synes å være svært skremmende for mange fiskearter.

Noen arter (bl.a. karpefamilien), som har en hørebenskjede fra svømmeblæren til øret, gjør bruk av svømmeblærens vibrasjoner ved lydpåvirkning, og oppfatter også høyere toner (opp til 10 000 hertz). Andre arter, bl.a. sild, har kanaler fra svømmeblæren til øret som virker på samme måte. Svømmeblæren som sådan virker som en «forsterker» på lyden. Fisk uten svømmeblære, eller med en åpen, svakt utviklet svømmeblære (flyndrefisk, laksefisk) hører forholdsvis dårlig.

Strømninger og turbulenser i fiskens nærområde registreres av sidelinjeorganet. Det består som regel av en kanal (sidelinjen) på hver side av kroppen med forgreninger utover hodet. Kanalen har tallrike åpninger utad med et tilsvarende antall løkformede sanseorganer inne i kanalen. Dessuten finnes et stort antall frie sanseorganer på huden uten noen beskyttelse av et kanalsystem, men er nettopp derfor spesielt følsomme for vannbevegelse.

Ånding, oppdrift

Som regel får fisk sitt oksygen fra vannet, som inneholder 7–8 ml oksygen per liter når det er mettet. Synker innholdet under 1–2 ml, får de fleste fisker åndenød. Gassutvekslingen mellom blodet og vannet foregår dels i huden, men særlig i gjellene, utbuktninger med tynn hud og stor blodtilførsel. Utbuktningene gir stor respiratorisk overflate, som må ventileres hvis den skal tjene sin hensikt, dvs. ha stadig tilførsel av friskt vann. Gjellene finnes mellom munnhulen og svelget som tallrike tynne gjelleblad festet til (som regel) fire gjellebuer. Fra buene går skillevegger helt til overflaten hos haier og skater, hvor man derfor ser fem atskilte gjellespalter utvendig (sjelden 6 eller 7). Hos benfisk er skilleveggen ganske kort, slik at gjellebladene fra hver bue henger fritt i en gjellehule, dekket av gjellelokket. En vannstrøm holdes i gang over gjellene ved rytmiske bevegelser av munnen og gjellelokket. Mange haier og skater har et par sprøytehull bak øynene (egentlig omdannede gjellespalter), hvor de tar vannet inn til åndingen når de ligger på bunnen.

Enkelte fisk som lever i dårlig ventilert vann, kan delvis (sjeldnere helt) nyttiggjøre seg luftens oksygen, idet de har utviklet forskjellige hjelperespirasjonsorganer, såsom omdannede partier av tarmkanalen m.m. Hos enkelte, særlig lungefisk, men også hos noen ganoidfisk, Amia, Lepidosteus, Polypterus m.m., kan svømmeblæren fungere som «lunge». Noen av disse fiskene må til overflaten for å snappe luft selv når de lever i vann, og de kan «drukne» hvis de hindres i det.

Svømmeblæren

Svømmeblæren er for øvrig et statisk organ som tjener til å endre fiskens egenvekt slik at den til enhver tid er i likevekt med vannet. Den finnes hos de fleste benfisk (ikke flyndre, makrell o.a.), men mangler hos bruskfisk. Den dannes ved en utbuktning fra tarmens forreste del og ligger øverst i bukhulen mot ryggsøylen. Forbindelsen med tarmen beholdes hele livet hos noen, de såkalt physostome; hos andre brytes forbindelsen noen dager etter klekkingen så svømmeblæren er lukket, physocliste. I blæreveggen finnes en gasskjertel, et blodrikt organ som kan forsyne blæren med oksygen (i noen tilfeller med nitrogen), og som kan opprettholde et gasstrykk mange ganger større enn gassens partialtrykk i det omgivende vannet. Når en fisk med svømmeblære svømmer oppover, avtar det hydrostatiske trykket, og gassen i blæren utvider seg, fiskens egenvekt avtar, og den vil begynne å flyte oppover, raskere og raskere, hvis den ikke kan kvitte seg med noe av gassen. Hos de physostome kan gassen slippe ut gjennom forbindelsesgangen til tarmen. Dette er grunnen til at sjøen kan bruse av små gassblærer over en sildestim. Physocliste arter har en sikkerhetsventil i blæreveggen, et tynnvegget parti hvor gassen lett diffunderer over i blodet, men hvis en slik fisk løftes for raskt mot overflaten, unnslipper likevel ikke gassen fort nok. Blæren utvides, presser på magesekk og svelg så alt presses ut gjennom munnen. Øynene truer med å springe ut av hodet. Slik blir torsk, uer og andre arter sprengt ved trålfiske.

Blodomløp

Fisk har et enkelt blodomløp: Gjennom et enkelt forkammer og hjertekammer strømmer blodet til gjellene og derfra gjennom aorta ut i kroppen og gjennom venesystemet tilbake til hjertet. Blodet består av et fargeløst plasma med hvite og som regel også røde blodceller. Det røde fargestoffet er identisk med høyere virveldyrs hemoglobin. Rundmunnenes fargestoff er noe forskjellig. Ålelarven, Leptocephalus,og noen antarktiske arter, bl.a. isfisken (Chaenocephalus aceratus), mangler røde blodceller og har derfor fargeløst blod.

Forplantning

I bukhulen finnes som regel et par kjønnskjertler, sjeldnere bare én. Disse kalles hos hunnen rognsekk, og hos hannen melke (krøll, isel). Benfisk er vanligvis særkjønnet, men noen få arter er hermafroditter, dvs. de kan produsere både egg og sæd. Vanligst er da at det skjer et kjønnsskifte (sekvensiell hermafrodittisme), for eksempel slik rødnebb (hunnen) skifter kjønn og blir blåstål (hannen) når den er blitt stor (7–13 år). Hos normalt særkjønnede arter kan det forekomme som misdannelse at det er en rognsekk og en melke i samme individ (kjent fra sild, torsk og makrell).

Hanner og hunner har ofte forskjellig utseende (kjønnsdimorfi, f.eks. blåstål og rødnebb); særlig i leketiden har mange arters hanner en praktfull paringsdrakt. Et særlig tilfelle av kjønnsdimorfi finnes hos minst fire familier av dyphavsmarulker (overfamilie Ceratioidea): hannen er liten og forkrøplet og sitter hele sitt liv fastvokst til en slags sugevorte på hunnen, hvorfra den får all sin næring.

Når eggene modnes, blir de hos de fleste arter løse i rognsekkens hulrom, hvorfra de presses ut gjennom en egen kanal når gytingen foregår. Hos rundmunner og noen arter av benfisk (laks) faller eggene ut i bukhulen før de presses ut gjennom en genitalpore. Nesten alle fisk har en paringslek, og i de fleste tilfeller befruktes eggene i vannet ved at hannen gyter sin melke samtidig som hunnen gyter eggene. Under vårsildfisket «kvitner silda sjøen», dvs. sjøen blir blakket av melke, og fiskerne vet at gytingen er over og fisket slutt på det stedet. Noen arter med paringsorganer har indre befruktning og føder da gjerne levende unger eller legger få, store egg omgitt av tykke skall (haier og skater). Mange arter gyter eggene fritt i sjøen, og eggene driver om med planktonet under utviklingen (torsk, makrell, brisling). Slike arter har gjerne svært mange egg, en stor torsk flere millioner. Andre arter graver eggene ned i bunnens grus (laks, ørret), eller eggene synker til bunns og fester seg til stein og grus (sild).

Noen arter har yngelpleie, og som regel er det hannen som påtar seg å passe eggene (rognkjeks, kutlinger, stikling). Slike arter har forholdsvis få egg. Yngelpleien kan gå enda lenger enn til vakthold: tangnålens hann får eggene klebet til buken, og en hudfold vokser ned fra hver side og danner en rugepose. Hos tangnålens tropiske slektning sjøhesten er rugeposen endog forsynt med fine blodkar som tilfører eggene næring under utviklingen. Mest eiendommelig er kanskje yngelpleien hos de som de voksne, begynner ungene å opptre mer selvstendig: Bunnfisk søker passende bunn, som flyndreungene i stranden; pelagiske fisk begynner å søke seg sammen i små stimer.

Vandringer

De fleste fisker foretar regelmessige vandringer, til dels over store avstander, og vi skjelner mellom næringsvandringer og forplantningsvandringer. Skreien vandrer til Lofoten for å gyte, tilbake til Finnmarkskysten og Barentshavet for å finne næring. Silda kommer til vårsildfeltet for å gyte og søker tilbake til Norskehavet for å ete. Mest forbløffende er laksens og ålens vandringer: Laksen går til sjøs for å ete seg stor og kommer som regel tilbake til elven den gikk ut fra for å gyte, ålen søker inn i ferskvann for å ernære seg der og vandrer siden den lange veien tilbake til Sargassohavet for å gyte. Vi vet nesten ingenting om hva som leder fisken un