Empirisk forskning på metakommunikasjon

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk

Dette er en fordypningsartikkel som sier noe om den empiriske verdien av å metakommunisere:

Prosentvis andel studenter som metakommuniserer i oppgavefaglig veiledning.jpg

Det har vært gjort lite empirisk forskning rundt forekomsten av verbal metakommunikasjon i veiledningssamtaler. Baltzersen (2008) viser imidlertid til empirisk materiale fra en stor nasjonal spørreundersøkelse som ble gjennomført i 1999 om veiledning av studenter som skriver masteroppgave (Den gang hovedoppgave). Slik veiledningsforhold varer vanligvis minimum 1 år. Individuelle samtaler inngår som en viktig del av veiledningen. Resultatene viste at det var få studenter som regelmessig snakket med veileder om veiledningen. Omtrent en tredjedel gjorde det bare i begynnelsen av veiledningen, mens over halvparten hadde ikke gjort det i det hele tatt.

Prosentvis opplevelse av god kommunikasjon ut fra grad av metakommunikasjon.jpg

En stor spørreundersøkelse om veiledning analysert av Baltzersen (2008) viser sterk positiv sammenheng mellom grad av metakommunikasjon og opplevelse av om kommunikasjonen er god. Et stort flertall (92% og 79%) blant de som metakommuniserer opplever kommunikasjonen som god, mens bare halvparten (51%) synes det samme blant de som ikke metakommuniserer. Man bør også merke seg at svært få blant de som metakommuniserer opplever kommunikasjonen som dårlig. Det dreier seg totalt om bare 5% i gruppen som driver med startfasefokusert metakommunikasjon. Det er meget oppsiktsvekkende at ingen har opplevd kommunikasjonen som dårlig blant de som metakommuniserer regelmessig. Kanskje den negative opplevelsen av kommunikasjonen blir oppløst hvis man snakker åpent om problemene? Flere mener regelmessig evaluering av veiledningssamarbeidet er viktig fordi det kan ha en konfliktforebyggende funksjon

I en intervjuundersøkelse konkluderer Lauvås og Handal (1998) med at økt grad av metakommunikasjon i forskningsveiledning (individuell veiledning av studenter) er et helt sentralt element for å styrke veiledningskvaliteten:

  • ”Skulle vi peke på ett element som vi mener ville styrke veiledningen av studenter som skriver hovedoppgaven, er det dette.”
  • ”Et naturlig innslag av metakommunikasjon ville både forenkle og forbedre veiledningen for begge parter.”
  • ”De empiriske funnene viser at veiledere og studenter som har erfaring med dette er positive til det, samtidig som de tar det som en naturlig del av veiledningen.”
  • ”Å avtale hvordan samarbeidet skal foregå i veiledningen kan forebygge en unødig komplisert situasjon der begge parter må tolke signaler indirekte.”


Hvem skal bestemme hva man skal snakke om?[rediger]

Tradisjonelt har man vært opptatt av at veisøker skal få velge samtaletema, mens veileder skal få bestemme veiledningsformen. Carson og Birkeland (2009) problematiserer om det bør være slik. Empirisk forskning viser også at studenter som ønsker en spesiell kommunikasjonsform i veiledningen ikke nødvendigvis benytter seg av den. En interessant undersøkelse av Baltzersen (2008) viser til at blant de studenter som mener det er viktig å metakommunisere så er det bare omtrent halvparten som allikevel gjør dette.

(gi tilbakemeldinger på hvordan veiledningen fungerer) er det kun 58% som faktisk gjør dette. Av de som mener dette er "viktig" er det tilsvarende tallet på bare 44%. Prosentandelene er bare litt lavere for som mener dette er "mindre viktig" (38%) og "uviktig" (31%) å gjøre dette. Resultatene viser at jo viktigere studentene mener det er å metakommunisere desto større er sjansen for at de faktisk gjør dette. Tendensen er allikevel ikke så sterk som man skulle forvente. Forskjellene mellom de som mener dette er "viktig" eller "mindre viktig", er bare på 6 prosentpoeng. Det er også interessant at omtrent halvparten av de som vil metakommunisere ikke gjør dette i det hele tatt. En sannsynlig forklaring er at studentene opplever at det er veilederens ansvar å ta initiativ til å snakke om veiledningen. I en intervjuundersøkelse avdekker Lauvås og Handal (1998) denne tendensen: