Eldre verdenshistorie:Kapittel 3

Fra Wikibøker – frie læremidler
Hopp til navigering Hopp til søk

ANTIKKEN

Hellas[rediger]

Landet vi i dag kjenner som Hellas er et klart avgrenset område som ligger på tuppen av den mest ustabile delen av Europa gjennom det 20. århundre; Balkan-halvøya. I dag er Hellas medlem av EU, en union som har maktsenter (noen vil si kultursenter) i den nordvestre delen av kontinentet, men i flere hundreår rundt år 0 var gresk og hellenistisk kultur den dominerende i det «siviliserte» Europa. Gresk kultur bredte seg fra grensene til perserriket i øst, rundt Svartehavet og Middelhavet og inn på den italienske halvøya, der en liten bystat på noen få tusen innbyggere skulle utvikle seg til å bli republikken Roma rundt 500 fvt. Der begynner den historiske epoken vi i dag omtaler som Antikken, og den varer cirka fram til Vest-romerriket bryter sammen i 476 e.vt.

Helt enkelt sier man at antikken er perioden mellom 500 fvt. og 500 e.vt.

Før polisstatene[rediger]

Den mykenske høykulturen[rediger]

Mykene
Mycenae lion gate detail dsc06384.jpg

Epoken mellom 1600 og 1100 fvt. i gresk historie har fått navn etter utgravningsstedet Mykene, der arkeologer første gang fant rester etter høykulturene. Arkeologene går ut fra at byen ble grunnlagt av greske folkegrupper, men tror ikke at navnet, Mykene, opprinnelig er gresk og regner det som en arv grekerne tok fra den tidligere befolkningen i området. Byen ble trolig bygd så tidlig som 1500 fvt.

Mykene var en imponerende by, og byggverkene (på bildet over ser du Løveporten) viser at området har vert tilholdssted for en spesielt utviklet palasskultur. Byggestilen til festningsverket som ble bygd i sentrum av byen en gang på 1300-talet fvt. ble faktisk kalt kyklopisk av de greske etterkommerne, fordi de mente at bare kykloper kunne bygge slike festningsverk.

Minnet om mykensk stordomstid overlevde gjennom de mørke hundreårene i gresk historie, og en romantisk framstilling av den mykenske perioden danner grunnlaget for kjente greske episke dikt som Homer, Illiaden og Oddyseen.


Vi regner med at greske folkegrupper vandret inn til Hellas-området omkring 1600 fvt. Grekerne sitt inntog markerte en ny epoke i området, siden de utviklet en imponerende bronsealder-sivilisasjon der, som ikke gikk under før i 1200-1100 fvt. Denne kulturen kan sammenlignes med høykulturene i Mesopotamia og Egypt, men vi vet lite sikkert om den, siden skriftspråket ennå ikke er tydet.

Det vi vet er at det var ein høyt utviklet kultur, med et eget skriftspråk og (tross i navnet vi har gitt den) langt større utbredelse enn bare byen Mykene. Vi vet også at konger og andre former for nobiliteter ble gravlagt i store sirkulære gravkammer, tholoer, sammen med gullmasker, sølv og f.eks. dolker eller andre former for militært utstyr, noe som tyder på at militære egenskaper var viktige. Man har også funnet eksempel på mumifisering av døde.

På et tidspunkt rundt 1100 fvt. kollapset den mykenske kulturen, og grekerne gikk inn i den perioden som historikerne kaller de mørke hundreårene i gresk historie. Årsaken til at de blir kalt de mørke hundreårene er at det ikke finnes noen skriftkilder fra perioden og at man har færre arkeologiske funn fra perioden. Det eneste vi vet helt sikkert er at befolkningen brått gikk kraftig nedover.

Tidligere har den rådende teorien vert at den mykenske kulturen gjekk under på grunn av en invasjon av et nytt gresk folkeslag, dorerne, men den teorien er nå underlagt stor tvil. Man ser blant annet at egyptiske kilder fra same tidsperiode nevner en lang rekke uår der avlingene sviktet, noe som førte til blant annet kriger og folkevandringer. Det mykenske fallet faller også sammen med brå nedgang i en rekke sivilisasjoner i Midtøsten/Sør-Europa-området. Mange historikere mener at desse uårene stammer fra klimaendringer etter store vulkanutbrudd, og at de var den direkte årsaken til den mykenske undergangen. Den teorien passer også sammen med at store grupper av grekere flyttet ut til øyene i Egeerhavet og kysten i Lilleasia for å dyrke nytt land.

De mørke hundreårene[rediger]

Perioden mellom omtrent 1200 fvt. og 800 fvt. i gresk historie kjenner vi lite til. Vi vet at de store mykenske palassene ble ødelagte (eller bare forlatte til forfall) og at skrivekunsten dødde ut. Utgravninger viser at potter og kar fra de mørke hundreårene var enkle og praktiske, i motsetning til de mykenske pottefunnene, som var kunstnerisk dekorerte. De same utgravningene viser at grekerne bodde sammen i langt mindre bosetninger i denne perioden, samtidig som man ikke finner varer fra andre kulturer i bosetningene. Det tyder på at handelen og kontakten med omkringliggende sivilisasjoner nå var nede i et minimum. Andre sivilisasjoner som har nevnt mykenerne i sine skriftkilder slutta også å nemne dem.

Vi vet at de fleste greske områdene i de mørke hundreåraene ble styrte av konger, som mange steder senere ble bytta ut av et aristokratisk styre. Samtidig ble det tradisjonelle indoeuropeiske kavaleriet bytta ut med infanteri, og jernet ble tatt i bruk. Disse punktene er trolig en del av grunnlaget for at grekerne utviklet ein spesielt egalitær kultur i det de gikk sammen i skilte polisstater:

Jernet var lettere tilgjengelig og billigere å bruke enn bronse hadde vert tidligere, mens bruken av infanterisoldater gjorde til at det ikke bare var heste-eiende aristokrater (stormenn) som tok del i hærføringen. I en kultur som la stor vekt på menn sin evne til krigføring ser man for seg at dette førte til en mye jevnere fordeling av makten; og når de mørke hundreårene slutter rundt 800 fvt. ser man utviklingen av demokratiet.

Det gamle Hellas[rediger]

Tradisjonelt sett sier man at den historiske epoken som blir kalt «det gamle Hellas» begynner med de første olympiske lekene i 776 f.Kr. og varer fram til Aleksander den store dør i 323 f.Kr.

Polisstater[rediger]

Fil:Polisstat.jpg
Sånn kunne en polisstat se ut, på en bergknaus ligger et festningsverk...

Fra omkring 800 f.Kr. har vi igjen gode funn og kilder fra en gresk kultur som er i framgang og vekst. Den nye greske sivilisasjonen var ikke sentralstyrt, som den gamle høykulturen, men delt inn i mange små, selvstyrte samfunn som vaks opp omkring det lokale forsvarsverket (borgen), akropolis. Ordet akropolis betyr «byen på toppen», og kommer av at greske bønder i løpet av de mørke hundreårene bygde små forsvarsverk på høyder i landskapen for å kunne rømme dit når fremmede hærer marsjerte over jorden deres.

Akropolis ble, etterhvert som den greske kulturen hevdet seg igjen, et viktig samlingssted i polisstaten. Rett nedenfor akropolisen opprettet de ofte små handelssteder eller markeder, agora, der varer ble byttet mellom bøndene og kanskje til og med med utenlandske handelsmenn. Byen ble med andre ord det militære og økonomiske maktsenteret i staten, tross i at det greske samfunnet fortsatt var et agrert jordbrukssamfunn, og at makten hovedsaklig lå i hendene på menn med store landeiendommer.

I hele det greske området regner man med at det fantes om lag 600 skilte polisstater som ofte lå i konflikt med hverandre om hvor grensene burde gå.

Maktfordelingen i de tidlige polisstatene[rediger]

Opprinnelig var de greske polisstatene monarki, men siden det var skrint jordbruksland i de fleste polisstatene satt det jordeiende aristokratiet på hoveddelen av makta. De fungerte også som en krigerstand, siden de var de eneste med ressurser nok til å holde seg selv med våpen. Aristokratene i hver polisstat kjempet en indre maktkamp mellom hverandre om mest mulig jord (og på det viset; makt), og drepte gjerne monarken (eller noen andre) etter som det passet deres egen vei mot mer jord og makt; for det var aristokratiet som var «staten». Småbønder var selvfølgelig de som ble mest skadelidende av den aristokratiske jord- og makthungeren.

Hva har jern med maktfordelingen å gjøre?
Ingen tyranner kunne vinne makten i ein polisstat bare med støtte fra handelsstanden. Noe av det som spilte mest inn var at grekerne begynte å utvinne jern:

Fil:Iron in greece.jpg

Jern var lettere å få tak i og billigere å utvinne enn bronse. Faktisk hadde bronse vert så dyrt og vanskeleg å utvinne at det var med på å holde ved like aristokratiets makt, siden de var de eneste som hadde nok ressurser til å skaffe seg bronsevåpen. Med jernet utviklet grekerne rundt 600 fvt. hoplittene, nemleg bondesoldater som gikk til krig i tett formasjon, falanks. De bonde-dominerte hoplitt-hærene, sammen med de sterke jernvåpnene viste seg å vere den perfekte kombinasjonen for å kunne slå alle små nabo-sivilisasjoner - Og bøndene fikk langt mer makt over hæren enn tidligere. Makten i den greske sivilisasjonen bygde i stor grad på militær makt.

Jernalderen kom til Sørøst-Europa allerede rundt 1500 fvt. med hetittene, en annen indoeuropeisk folkegruppe. Siden jernet var så sterkt og lett å utvinne forsøkte hetittene å halde hemmeligheten bak framstilling av jern hemmelig, men i lengden var det selvfølgelig umulig.

Du kan lese mer om f.eks. hetittene i Nynorsk Wikipedia (http://nn.wikipedia.org/).


Etterhvert havnet aristokratiet i konflikt med en voksende form for handelsstand, som ble mektigere og mektigere desto mer gresk handel og kultur blomstret (Mynter ble innført i gresk kultur rundt 680 fvt.). Fra midt på 600-talet samlet ofte handelsstanden og bøndene seg omkring populistiske ledere som ble kalt tyranner; eneherskere som skulle fordele jorden rettferdig mellom innbyggerne i staten. En tyrann skulle med andre ord få bruke den eneveldige makten sin til å ta jorden fra aristokratiet og dele den ut mellom borgerne i staten. I stedet førte selvfølgelig tyrannene ofte samme politikk som de fleste eneveldige herskere har gjort i historien, etter at de kom til makten. Mange tyranner misbrukte makten dei ble gitt gjennom folkeopprør.

Det er verd å merke seg at tyranni ikke hadde den samme negative klangen i det gamle Hellas, som ordene tyrann og diktator har i dag. En tyrann var en suksessrik opprørsleder, og som oftest hadde han støtte fra en stor del av folket (i alle fall i begynnelsen).

Man ser utviklingen fra monarki til tyranni (kanskje tilbake til monarki igjen) i veldig mange polisstater. Etterhvert som tyrannene utnyttet makten sin og ble kastet av nye tyranner igjen og igjen, utviklet de fleste av statene ein form for demokrati - folkestyre. De opprettet folkeforsamlinger som møtes til visse tider, og gjennom disse forsamlingene utviklet man nye lover og valgte herskere. Det ble naturlig nok organisert på skilte måter i skilte polisstater, men de fleste utviklet en form for folkeforsamling og valgte herskere.

Utviklingen av gresk kultur[rediger]

På 700-talet fvt, «på vei ut av» de mørke hundreårene, tok grekerne til seg en lydskrift som stammet frå fonikerne (ganske likt vårt eget alfabet). Av den grunnen har vi skriftlige kilder til gresk kultur etter de mørke hundreårene, som er «lette» å forstå; og det er den greske kulturen fra det gamle Hellas mange regner som det kulturelle grunnlaget for vestlig kultur. Fra det gamle Hellas kjenner vi de tidligste filosofene, tradisjonen med de olympiske lekene, politikken (av latin: styret av polisen), tankene om demokrati og mye, mye mer.

Det er spesielt Aten som får den blandede æren av å vere fødestedet for vestlig kultur og tenkning. Gjennom hellenismen (se lenger bak i boka) får det greske (atenske) tankesettet en enorm utbredning. Men i motsetning til Aten fanst også polisstater der tanken om for eksempel demokrati var en helt annen - og der man hadde et helt motsatt syn på personlig frihet. Et eksempel på det er Sparta, som både i samtid og ettertid blir beskrevet som en krigerstat.

Tross i at grekerne aldri ble samlet til ein sentralstat kjente de seg som et folkeslag, i motsetning til resten av verden. De skilte mellom grekere og barbere (av gresk: de som babler uforståelig). Sannsynligvis spilte de fellesgreske kulturelle samlingspunktene, som for eksempel Orakelet i Delfi og de olympiske lekene inn i samfølelsen mellom grekerne.

Religion[rediger]

Teater[rediger]

Idrett[rediger]

Arkitektur[rediger]

Vitenskap og filosofi[rediger]

Mektige poliser[rediger]

Innen det sjette hundreåret fvt. var Aten, Sparta, Korint og Tebes de fire dominerende polisstatene. Alle fire hadde lagt under seg nabostater og utvidet maktområdene sine kraftig i den greske verdenen, og Aten og Korint slo seg opp som de to dominerende innen sjøfart og handel.

Vi kommer til å fokusere på Aten og Sparta, som utviklet seg til å bli de to klart mest dominerende polisstatene, og etter hvert kom til å lede an på hver sin side i ein blodig konflikt som splittet opp hele den greske sivilisasjonen. De to var bygde på veldig skilte kulturgrunnlag.

Hvorfor drev Aten handel og sjøfart?
Polisen Aten lå i et område (Attica) som ikke dugde særlig mye til vanlig jordbruk. Det førte til at staten hovedsaklig produserte olivenolje og andre luksusvarer, som de måtte handle til seg grunnleggende jordbruksvarer med. Dei var, fra naturen sin side, tvunget til å handle - og det var trolig en del av bakgrunnen til at de vart en av de dominerende polisstatene på havet.


Institusjoner i det spartanske samfunnet[rediger]

For folk i den vestlige verden, i eit samfunn som i stor grad er bygd opp om prinsipp om menneskeretter og frihet for enkeltmennesker, vil den spartanske samfunnsstrukturen se til dels grufull ut (i ordets rette betydning). Staten var et elitesamfunn av krigere, og Sparta lå i et område med store konflikter om landegrensene, noe som førte til at de måtte ha et konstant sterkt militærapparat. I tillegg til det var spartanerne selv et herskerfolk innen sin egen stat, og var avhengige av å undertrykke bøndene i regionen med makt. I Sparta hadde aristokratiet (de som kalte seg selv spartanerne) klart å holde på makten over de andre greske innbyggerne i området, som de kalte heloter. Det ble aldri gjennomført noe vellykket demokratisk opprør. Helotene drev jordbruket, for spartanerne dediserte livene sine til krig; spartanerne var staten og jordbruk lå under deres nivå.

Fil:Spartansk maktpyramide.jpg
Her er en pyramideframstilling av institusjonene i den spartanske polisstaten

Sparta var et dobbeltmonarki, men til grunn i den spartanske polisstaten stod folkeforsamlingen, tross i at den ikke hadde mye reell makt. Her kunne alle borgere (mannlige spartanere, ikke f.eks. kvinner, slaver eller heloter) over 30 år sitte. Forsamlingen «valgte» representanter til rådet, ved at de kandidatene som fikk høyest tilrop og mest klapping fra salen ble valgt. Rådet stod igjen til en viss grad ansvarlig for å utarbeide lover og lignende, og de var ansvarlige for å velge de fem eforene blant borgere over 60 år. Eforene stod på toppen av maktpyramiden og hadde ansvar for å passe på at kongene styrte etter de gamle lovene, og at ingen av de to kongene var feige i strid. Om kongene ikke fulgte opp ansvaret sitt på disse punktene ble de fjernet fra makten, og byttet ut med nye konger.

Fra de var sju år gamle ble alle spartanske menn plasserte i militærleire; her skulle de utdannes til å bli sterke og gode krigere for staten Sparta. Når de ble 20 år gamle hadde de rett til å gifte seg; men alle måltid, og det meste av fritiden skulle foregå i leirene frem til mennene var 30 år gamle. Når mannen ble 30 år fikk han ansvar for en liten gruppe med heloter, og staten gav han et stykke jord, som han var ansvarlig for. Hvis helotene hans rømte eller ikke produserte nok mat risikerte mannen å miste statusen sin som borger. Og siden det ikke fantes noen måter å få borgerrett utan å vere født av ein borger sank tallet på spartanske borgere gradvis. På det meste hadde 8 000 spartanere borgerretter.

Institusjoner i det atenske samfunnet[rediger]

Aten stod på mange måter i krass kulturell og politisk motsetning mot Sparta. Aten var en av de mange greske polisstatene som hadde gått gjennom sin periode med tyranni og gått videre til demokrati. Det var i den perioden da atensk politikk ble dominert av strategen Perikles at Aten utviklet seg til å bli en skikkelig stormakt i den greske verdenen og dannet det kulturelle grunnlaget mange i Vesten regner som sitt grunnlag. Han var blant annet en sterk forkjemper for demokratiet; og det står mer om han etter avsnittene om perserkrigene.

Fil:Atensk maktpyramide.jpg
Her er en pyramideframstilling av institusjonene i den atenske polisstaten

Den grunnleggende maktinstansen i Aten var Folkeforsamlingen, som var et allmøte; her kunne alle frie menn over 18 år komme med lovforslag, debattere åpent og stemme for eller i mot nye lover. Folkeforsamlinga kom sammen omtrent 40 ganger i året. Med loddtrekning i Folkeforsamlinga ble Rådet på 500 menn over 30 år valgt ut. Disse mennene skulle forberede saker før folkeforsamlingen kom sammen, og kunne sitte i eitt år om gongen. Årsaken til at det ble trekt lodd om hvem som skulle sitte i rådet var at mektige borgere ikke skulle kunne tvinge til seg stemmer og maktposisjoner. Atenerne så på loddtrekning som den høyeste demokratiske valgformen, og valgte derfor også ut medlemmene i domstolene på den måten.

De eneste som måtte vinne sin posisjon gjennom stemmegivning i Folkeforsamlingen var de ti militære lederne, som ble kalt Strategene. Strategene fikk stor makt i den atenske polisstaten, men måtte ha støtte fra et flertall i Folkeforsamlingen bak seg for ikke å miste plassene sine.

Aten vs. det moderne Vesten[rediger]

Når vi lærer om alt Vesten har fått av kulturell og vitenskapsmessig kapital fra Aten, virker det som om atensk kultur var mye «mildere» enn den spartanske, etter standardene som gjelder i vår tid. Det kan godt vere sant, men mest sannsynlig ville en person fra Norge få et kraftig kultursjokk om han/hun tok ferieturen til det gamle Aten.

Her var for eksempel kvinners posisjon i praksis på fødebenken, eller på kjøkkenet i større grad enn vi har sett i senere vestlig historie. Fremstående, gifte atenske menn skulle til enhver tid ha god tilgang til elskere eller prostituerte; det måtte vere unge gutter eller unge jenter, for at de skulle fylle rommet for tidtrøyte i livet til den ordinære atenske borger. Kvinnene sin posisjon i samfunnet var hovedsaklig å gi mannen ektefødte guttebarn og å passe på hjemmet, og mannen selv hadde ikke særlig mange plikter overfor kvinnen. Normen var å gifte vekk datteren når hun var mellom 12 og 15 år, for på den måten å sikre seg mot anklager om at jenta ikke var jomfru - for det var straffbart for menn å leve i et ekteskap hvis kona hadde blitt voldtattt eller ikke hadde vert tru. Kvinnen skulle heller ikke ta del i selskapslivet.

Stemmeretten lå hos omtrent 40 000 menn, i en befolkning som telte om lag 300 000. Det vil med andre ord si at polisstaten Aten langt i fra var noe demokrati i moderne vestlig forstand. Aten ville trolig blitt utsatt for boikotter fra store deler av Europa med et sånt system i dag. De som ble utelatte fra demokratiet var kvinnene, barn og ungdom under 18, de fastboende utlendingene (hovedsaklig handelsmenn; metoiker), slaver og frigitte slaver. Hele det atenske samfunnet (som resten av den greske sivilisasjonen) var bygd på slavedrift.

Slavene fantes riktig nok i alle posisjoner i samfunnet; man finner sprikende eksempel på blant annet slaver som arbeidet som leger og politifolk, og slaver som slet seg sunde i steinbrudd eller fungerte som ufrie prostituerte. Med andre ord var det ingen yrkesgrupper som var spesielt tilpasset slaver, slik vi fant i mer moderne slaveøkonomier som for eksempel Sørstatene i USA. Like fullt var det vanlige synet på slaver at de var slaver av natur, akkurat som at atenerne var frie av natur og kunne ta selvstendige valg om hva de ønsket å gjøre med livene sine - og sin egen kropp.

Man finner heller ikke noen eksempel på at atenerne tilpasset offentlige kontor til fysisk eller psykisk uføre mennesker. I gresk kultur var alle former for uføre en straff fra gudane, og man finner døme på at atenerne viste stor forakt for uføre.

Gresk utvandring[rediger]

Allerede rundt 750 fvt begynte en storstilt gresk utvandringsepoke som varte i 250 år. Polisstatene hadde stor befolkningsvekst og makt, og det skrinne jordbrukslandet i Hellas hadde ikke kapasitet til å halde så mange folk med mat.

Konflikt med perserriket[rediger]

Ein trirem - Gresk krigsskip

Les mer[rediger]

Hellenismen[rediger]

Aleksander den Store[rediger]

Hellenistisk kultur[rediger]

Hellenismens utvikling[rediger]

Den absolutt største utbredningen til Romerriket, på 100-talet e.vt. Riket var delt inn i fem «hoveddeler»: Italia, Illyrium, Hispania, Asia og Gallia (Tegneseriefigurene Asterix og Obelix holdt til i Gallia).

Romerriket[rediger]

Romerriket er en betegnelse på hele den omtrent tusen år lange historien til det romerske imperiet. Historikere deler ofte historien til Romerriket inn i tid etter hvilket styresett som var det rådende i riket; Den romerske republikken vokste fram rundt 500 fvt., og varte fram til 49 fvt., da Julius Cæsar satte nådestøtet i det republikanske styresettet og Romerriket går inn i keisertiden.

I Romerriket var byen Roma hovedstaden og sentrum i nesten tusen år. Fra å starte opp som en liten bystat, på grunn av handelsvirksomhet og jordbruk på den italienske halvøya, utviklet Romerriket seg til å bli et av de største sentralstyrte rikene historien har vist oss. På det meste omfattet Romerriket halve Storbritannia, mesteparten av Europa, Lilleasia, store deler av Midtøsten og hele Afrika nord for Sahara.

Framveksten av republikken[rediger]

Bakgrunn og forutsetning[rediger]

Den nordligste greske kolonien på den italienske halvøya lå omtrent 15 mil sør for Roma. Ved utløpet av elva Tiber, som renner gjennom byen, bodde latinerne, mens det godt sentralorganiserte folket etruskerne holdt til like nord for Roma. Innbyggerne i bystaten var i hovedsak en blanding av disse tre folkegruppene, og talte omtrent 10 000 innbyggere da republikken ble grunnlagt.

Rent strategisk lå bystaten godt til; etruskerne hadde tilgang til store jernforekomster og hadde en lang tradisjon og kultur for sentralorganisering. Latinerne handlet store mengder salt med folkegrupper i fjellene øst for Roma, og grekerne kjøpte jern av etruskerne. Fordi Roma lå midt mellom disse tre ble torget i byen, Forum, et sentrum for stor handelsvirksomhet som romerne visste å tjene godt på. Likevel var jordbruket den grunnleggende næringen i staten.

Roma lå lenge under etruskerkongene, men rev seg løs fra disse rundt 500 fvt. og avskaffet kongedømmet. Ordet Rex (fra latin, konge) ble et skjellsord brukt mot romere som forsøkte å ta til seg større makt og rikdom på bekostning av andre romere. De opprettet Republikken Roma, der makten skulle gå ut av «folket» og ikke av en enkelt person som kalte seg konge.

Fil:Maktpyramide Republikken Roma.jpg
Her er en pyramidefremstilling av institusjonene i Republikken Roma.

Styresett[rediger]

Republikken Roma vokste ut av et jordbrukssamfunn, og når republikken ble grunnlagt i den lille byen Roma, rundt 500 fvt ble hele det politiske systemet bygd opp rundt landbruk og jordeiendom. Det ble opprettet et senat og en folkeforsamling som skulle utgjøre den grunnleggende makta i samfunnet.

De omtrent 300 rikeste borgerne (patrisierne (av pater, far) - de som eide mest land) hadde en fast plass i Senatet. Senatet var den gangen den grunnleggende maktinstansen i republikken, og retten til et sete i Senatet var arvelig, så allerede i den spede begynnelse var styresettet i Roma bygd opp aristokratisk. De romerne som ikke hørte til en patrisierslekt ble kalt plebeiere (av plebs, mengde) og hadde rett til å møte opp i Plebeierforsamlingen (folkeforsamlingen).

Plebeierne som møtte i forsamlingen kunne enten stemme ja eller nei til lovfrorslag fra senatet. Hvis ikke eit forslag ble godkjent i forsamlingen måtte senatorene utarbeide et nytt forslag, eller forkaste det helt. Hvis forslaget ble godkjend var det å regne som romersk lov. Plebeierforsamlingen bestemte også noen representanter til å sitte på plebeiertribuner i senatet. En plebeiertribune hadde vetorett (veto, «jeg forbyr») i arbeidet med lovforslag o.l. i senatet, men den retten gjaldt bare byen Roma og ikke i militære saker.

Den utøvende makta i republikken Roma var to konsuler. Disse ble valgte av og mellom senatorene. Disse to personene skulle styre republikken i ett år, og etter de lovforslagene som ble lagt fram i senatet og godkjente av Plebeierforsamlingen - de var med andre ord pliktige til å styre etter romersk lov, og loven kom i prinsippet fra det romerske folket. Roma var med andre ord et av de tidlige demokratiene (av demos, folk - folkestyre) i historien.

Republikken Roma vs. moderne demokrati[rediger]

Den romerske formen for tidlig demokrati har inspirert vestlige nasjoner i årtier, både når det gjelder å lage et «parlament» for aristokrater og et for «vanlige folk», men også med navnene; senat og folkeforsamling er to navn som går igjen på mange av utviklingsstegene til demokratiet i Vesten. Man kan også se at demokratiske revolusjoner ofte førte til innføringen av republikk (av res publica, det som handler om staten), og avskaffelsen av monarkiet (kongedømmet).

Men til sammenligning med moderne demokrati, var den romerske republikken langt fra å vere et faktisk demokrati. I realiteten lå makta hos aristokratene i senatet, selv om Plebeiarforsamlingen hadde rett til å vedta eller forkaste alle lovforslag. Det var for ksempel ikke tillatt å diskutere eller be om endring av lovforslagene i Plebeiarforsamlingen. Maktfordelingen mellom senatet og Plebeiarforsamlingen ble grobunnen til klientsystemet, (senere i kapittelet) som førte til en sterkere maktkonsentrasjon hos de rikeste romerne.

Romersk kultur[rediger]

Forskjellen mellom gruppene[rediger]

Klientsystemet[rediger]

Helt fra begynnelsen av ble politikken i republikken mer og mer dominert av klientsystemet. Klientsystemet var i seg selv en av de viktige faktorene for at militærledere i senrepublikken kunne kjempe om makten i republikken, og at Julius Cæsar kunne tvinge til seg eneveldet i år 49 f.Kr.

Siden Folkeforsamlingen hadde den grunnleggende avgjøringsmakten i den romerske republikk, ble hver eneste senator avhengig av å ha en lojal gruppering av plebeiere bak seg i Folkeforsamlingen for å få gjennomslag for sine forslag. I kampen om å trygge støtte i forsamlingen utviklet det seg en kultur der patrisierne betalte for, truet til seg eller ga beskyttelse til plebeiere som stemte for i Folkeforsamlingen. Patrisieren (senatoren) ble dermed patron for sine klienter.

Siden Romerriket ikke hadde noe velferdssystem eller fungerende politimakt, var det flere grunner for at klientsystemet fikk utvikle seg. Klientene gikk til patronene sine om de kom i rettslige oppgjør, ble skadd og trengte legehjelp, eller trengte assistanse. Patronen og hans menn fungerte som politiet fungerer for oss i dag. Forholdet mellom patroner og klienter utviklet seg til å bli en grunnsten i samfunnet. Lojalitetsbåndene gikk ofte i arv.


Roma i republikansk tid.En kan se en utviklingslinje mellom patron–klient-forholdet og godseier–bonde-forholdet i Europa i Middelalderen, da flere patroner flyttet ut fra byene med sine klienter i hundreårene før Vestromerrikets fall, og utviklet lignende, men ikke fullt så dype bånd der.

Stenderkampene[rediger]

Stenderkampene mellom 400 og 300 f.Kr. var en lang rekke plebeieropprør mot aristokratiet i republikken. Etterhvert som riket ble større, fikk mange plebeierer mer penger og makt, og krevde reell innflytelse på styret av republikken gjennom å få tilgang til embetsmannsposter eller sete i senatet.

I andre enden av den opprørske plebeierstanden var de fattigste romerske borgerne, som ønsket bedre levevilkår og mer land for å dyrke mat. Levevilkårene hos den fattigste delen av befolkningen var til tider ganske dårlig, samtidig som de fattige borgerne så at patrisierne/senatorene ble rikere ved å ta til seg de landområdene riket tok gjennom krigføring. Dette gjorde de til tross for at lovene i republikken sa at alt erobret land skulle deles rettferdig mellom borgerne gjennom staten. Senatorene klarte å ta til seg rikdommer fordi det var patrisierne selv som hadde rett til å sitte i domstolene. Lovene var heller ikke nedskrevne, noe som gjorde det vanskelig for utenforstående å protestere.

Resultatet av opprørene[rediger]

Stenderkampene førte til en rekke endringer, men fikk aldri frem noe grunnleggende systemskifte i staten. Opprørene og militærstreikene endte i at plebeierne ble mer rettslig likestilte med patrisierne. Forbudet mot ekteskap mellom stendene ble opphevet og plebeierne fikk blant annet muligheten til å bli valgt inn i embetsmannsposter.

Det var likevel fremdeles slik at ingen statlige verv (embetsmannsposter) ble lønnet. Det praktiske utfallet av de rettslige utjevningene mellom patrisierne og plebeierne ble derfor at et fåtall av de rikeste plebeierne lot seg velge til embetsmenn og gifte seg inn i patrisierstanden. Etter en stund ble tallet på senatorer i Roma doblet fra 300 til 600. Oligarkiet ble derfor videreført, bare med større fleksibilitet og stabilitet, siden alle som ble mektige nok til å gjøre opprør mot patrisierstanden nå kunne gifte seg inn i makteliten.

Til tross for at opprøret aldri førte med seg noen store sosiale systemendringer kan en vise til at de resulterte i at de laveste stendene fikk flere rettigheter. Blant annet ble rettsvernet kraftig forbedret gjennom at det romerske lovverket ble nedskrevet, og det ble åpnet en port for sosial klatring fra plebeierstanden til den patrisiske, gjennom ekteskaps- og embetsmannslovgivelsen.

Romersk erobrerkultur[rediger]


Fet tekst legg ut allt stoff som du har om hellas! men ikke det som du vet ikke stemmer! === Bakgrunn og forutsetninger ===

Italia[rediger]

Kartago[rediger]

Om Kartago[rediger]

ballestein

Fra jordbruksøkonomi til erobrerøkonomi[rediger]

Proleterbønder[rediger]

Soldatkeisere[rediger]

Fra republikk til keiserdømme[rediger]

Pax Romana[rediger]

Pax Romana er betegnelsen for en 200 års periode, som begynte med keiser Augustus (tidligere Oktavian). Denne perioden kjennetegnes ved fred, stabilitet og livlig handel. Keiser Augustus klarte å overbevise det romerske folk om at fattigdom og fred var bedre enn rikdom og uro. Dette klarte han ved å føre en god propaganda politikk.

Kristendommen i Romerriket[rediger]

Delinga av riket[rediger]

Vestromerriket går under[rediger]

Folkevandringer[rediger]

Østromerriket går videre[rediger]