Diskusjon:Veiledning/Praksisfortellinger

Sideinnholdet støttes ikke på andre språk.
Fra Wikibøker – frie læremidler


Stoff som er tatt ut[rediger]

Noe av stoffet som er tatt ut av denne artikkelen kan kanskje integreres i en egen artikkel. Teksten er derfor lagt ut her:



Bruk i hjelpende samtaler[rediger]

Den narrative tilnærming forsøker en å hjelpe personen til å finne den foretrukne fortelling i personens liv (White & Morgan 2007) og yrkesliv. En foretrukket fortelling handler om noe vi ønsker å realisere mer enn noe annet. Vi trenger alle gode støttespillere for å bevege oss inn i nytt og ukjent landskap og prøve ut nye løsninger. For å utvikle både livskompetanse og yrkeskompetanse trenger den enkelte noen betydningsfulle personer som kan bevitne og gi respons på de nye initiativer (White 2006), og som kan bidra til å (videre-)utvikle den foretrukne fortelling. Det kan for eksempel være en kollega, en god venn eller andre som er engasjert i personens liv, som blir invitert til å være en aktiv lytter til og iakttaker av hvilke evner og verdier som kommer til uttrykk i personens selvfortelling. I den narrative praksis er det viktig at betydningsfulle andre bevitner de nye fortellinger som kan komme fram i den narrative samtale. I denne samtalen er det også viktig at «lytteren» forteller tilbake hva han/hun særskilt la merke til og hvilke betydningsfulle verdier og intensjoner som kommer til uttrykk i fortellingen. I tillegg er det viktig at lytteren også gir noe av seg selv ved å knytte sine egne opplevelser og erfaringer til den fortalte historie og i tillegg setter ord på hva han/hun har lært av historien og hva han/hun vil ta med seg videre i livet. Samtalen kan slik fungere som et støttende stillas for å hjelpe en kollega eller teammedlem, en medstudent til å fortsette med de positive intensjoner og verdier som den enkelte har for yrkesutøvelse og samarbeidet med andre mennesker (elever, brukere, kolleger, teammedlemmer osv.). Når nye fortellinger bevitnes av andre har de muligheter til å forankres i personens verden og bli historier med sosial kraft.

Ut fra et systemteoretisk perspektiv vil en praksisfortelling bli sett på som en form iakttakelse. Iakttakelser skjer aldri på en objektiv måte, fordi den som iakttar alltid selv er en del av og deltaker i den verden han eller hun iakttar. I praksisfortellinger om pedagogisk arbeid med barn i skolen så vil læreren alltid være innlemmet i den kulturelle kontekst som konstituerer skolen. Derfor handler veiledning med bruk av praksisfortellinger gjerne om å få frem veisøkers iakttakelsesperspektiv ved å bringe opp denne veisøkerens holdninger knyttet til for eksempel syn på barn eller undervisning (Rasmussen 2004).

Praksisfortellingen kan være et middel til å få øye på "sannheter" hos veisøker som blir tatt-for-gitt og som man kanskje heller ikke er seg bevisst. Ved å arbeide med denne type praksisfortellinger i veiledningen, så iakttar læreren sine egne iakttakelser. Dette beskrives også som 2. ordens iakttakelse eller det Luhmann benevner som refleksivitet (Rasmussen 2004).

Analyse av praksisfortellinger[rediger]

Praksisfortellinger kan fungere som en dokumentasjonsmetode for å belyse aktiviteter og samhandlinger i organisasjonen. En levende praksisfortelling gir mulighet til å gripe praksis; til å oppdage skjulte sider ved hverdagspraksis. Ved å høre og lese andres selvopplevde og engasjerte fortellinger kan medarbeidere få mer innsikt i hverdagssituasjoner, for eksempel hvordan en skal tolke og forstå hva som skjer i yrkesutøvelse. Gjennom innlevelse i og involvering i praksisfortellingens plott og temaer kan det skapes kontakt mellom budskapet og tilhøreren.

Når man skal analysere praksisfortellinger kan man ta utgangspunkt i et perspektiv eller velge et aspekt ved fortellingen som man vil undersøke nærmere. I denne fremstillingen vil vi vise hvordan en analyse av fortellinger kan utformes på bakgrunn av valg av et fokus. Selv om det er mulighet til å kombinere ulike analysetilnærminger ut fra problemstillingen, vil vi her vise hvordan man med inspirasjon fra Riessman (2008) kan velge tre ulike tilnærminger til analyse av praksisfortellinger:

  • En tematisk analyse
  • En strukturalistisk analyse
  • En performativ analyse

De tre tilnærminger til analyse av praksisfortellinger stiller ulike undersøkelsesspørsmål til og fokuserer på ulike aspekter ved fortellinger. Våre spørsmål til praksis og yrkesutøvelse former hvordan vi forstår den aktuelle fortellingen. Poenget med disse analysetilnærminger er at organisasjonen ikke «er» på forhånd, men skapes gjennom analysen og det som undersøkes. Det er derfor viktig i et kvalifisert analysearbeid å foreta et tydelig valg av undersøkelsesspørsmål og velge en metodisk tilnærming som er i samsvar med dette.

Tematisk analyse[rediger]

I den tematiske analyse er interessen rettet mot temaer og innholdet i fortellingen, dvs fortellingens hva. Dersom teksten uttrykker et klart budskap eller et tema, vil leseren/lytteren sannsynligvis oppfatte dette. Slike budskap er gjerne entydige, og kan betegnes som fortellingens saksinnhold. Fagpersonens fortellinger kan handle om samarbeid, unnlatelser, om fortellerens moralske og yrkesfaglige oppmerksomhet. Fortellingen formidler noe aktørene kan identifisere seg med eller ta avstand fra. Fortellingen kan for eksempel formidle aspekter ved inkludering eller ekskludering, toleranse eller diskriminering, tilhørighet/aktiv deltakelse eller det motsatte i forholdet mellom individ og organisasjon.

I analysearbeidet kan man også rette oppmerksomheten mot fortellingens følelsesinnhold. Følelser uttrykker ofte verdikonflikter. Ved å la fortellingen synke inn og prøve å få tak i de følelsene den aktiverer, kan man bedre undersøke de estetiske eller moralske/etiske konflikter/dilemmaer knyttet til situasjonen. Denne type lesing av fortellingen vil appellere til opplevelsesevnen i meg, samtidig som fortellerens ekspressive evne kommer til uttrykk. En fortelling handler om flere ting, og leseren kan gjennom sin følelsesmessige berørthet forsøke å uttrykke hva som berører. Denne subjektive, følelsesmessige lesing av fortellingen kan få fram andre sider ved teksten enn akademisk lesning.

Strukturalistisk analyse[rediger]

Ved hjelp av den strukturelle analysetilnærmingen undersøker man oppbygningen av historien ut fra fortellerens intensjoner. I ulike praksiser vil det være ulike interesser, verdier og konflikter som er på spill. Når medarbeidere eller ledere konstruerer en fortelling, er forløpet nøye komponert for å gi et bestemt budskap. Fortellingen avslører hva fortelleren betrakter for rett og galt. De ulike elementene i fortellingene er bygget opp på en strategisk måte for å oppnå noen fordeler, samt indikerer hvilke intensjoner og interesser som er på spill. Denne analysetilnærmingen er i samsvar med Labovs (1972) strukturelle oppbygning av fortellinger i seks elementer:

1) Et referat av fortellingens poeng 2) Presentasjon av tid, sted, personer og situasjoner 3) Komplikasjon av handlingen ved hjelp av et poeng, et plott, en krise eller et vendepunkt 4) Evaluering, hvor fortelleren kommenterer fortellingen 5) Løsning på fortellingens problem 6) Avslutning, hvor historien avsluttes og fortelleren vender tilbake til nåtiden

Ved å analysere fortellingens forløp kan man avdekke hvordan fortelleren komponerer poenger. Man kan undersøke hvilke årsaksfaktorer fortellingen bringer i spill og på hvilken måte de er sentrale i fortellingen. Et annet aspekt av denne analysetilnærmingen er å undersøke hvordan personene i en historie relaterer seg til hverandre og hvilke roller som kommer til uttrykk i historien.

Performativ analyse[rediger]

I den performative analysetilnærmingen undersøkes fortellerens iscenesettelse av roller og posisjoneringer i praksisfortellingen. I analysearbeidet undersøkes hvordan fortelleren iscenesetter seg selv. Denne posisjonen har betydning for hvordan mening fremsettes eller hvordan historiene innskrives i større kontekster eller fortellinger. Gjennom fortellinger forhandler vi og tester ut i dialog med andre ulike variasjoner av oss selv, vårt arbeid og den organisasjonen vi er ansatt i. Historien handler ofte om hvordan individet aktivt posisjonerer seg inn eller blir posisjonert inn i organisasjonen. I en performativ analyse er det også interessant å undersøke hvordan personen forhandler om roller og posisjoner i flere fortellinger og sammenhenger, noe som skjer på en aktiv og dynamisk måte for å fremstille ulike identiteter.

Organisasjonen betraktes som en scene, hvor aktørene påføres og påtar seg ulike roller. Den performative analysetilnærmingen har interessen rettet mot hvem, hvor, når og hvorfor (Riessman 2008). Det sentrale i analysen er kontekst og formål, og man undersøker hvordan mennesker i deres interaksjon og dialog med hverandre skaper og iscenesetter fortellinger. Konteksten kan handle om den spesifikke situasjon, hvor fortellingen ble skapt eller den kan vise til den bredere organisatoriske, historiske eller kulturelle kontekst (Riessman 2008).

I fremstillingen av historien spiller også publikum en rolle. Et publikum kan være forskeren som foretar intervjuer eller en veileder. I slike tilfeller bidrar intervjueren eller veilederen til å medkonstruere fortellingen (Mishler 1999). Det skjer også en form for medkonstruksjon når datamaterialet - i dette tilfelle fortellingene - konstrueres i fellesskap av analytikeren og de mennesker som inngår i undersøkelsen (Czarniawska 2004).