IKT i utdanning/Personvern i skolen

Legg til lenke
Fra Wikibøker – frie læremidler

Nye problemområder knyttet til personvern i det digitale samfunn[rediger]

Overdreven lagring av digitale persondata[rediger]

I dagens samfunn legger vi igjen en rekke elektroniske spor hver dag. Det skjer når vi tar en telefon, når vi logger oss på datamaskinen på jobben, når vi surfer på nettet og når vi betaler med kort i butikken. Samfunnet er lagt opp på en slik måte at mange aktiviteter blir registrert digitalt.

Når så mange elektroniske spor blir registrert kan man spørre seg om dette kan bli misbrukt. Har du noen gang følt at noen holder øye med deg eller at du blir overvåket? All elektronikk man bruker etterlater seg spor som ofte blir lagret. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har det pågått en debatt om hvor mye og hvor lenge elektronisk informasjon kan lagres for å hjelpe etterretningstjenesten i kampen mot terror. Kan egentlig personvern og samfunnsvern kombineres? Dette er i utgangspunktet to motpoler, hvis det ene skal opprettholdes svekkes det andre, og omvendt. Her handler det om å finne den rette balansen. Christina Hafskjold, fra teknologirådet, prosjektleder for RPICE; et samarbeidsprosjekt for personvern og teknologiske utfordringer mellom europeiske land, sier at:

”Mange føler ikke at personvern er noe som angår dem, fordi de ikke har noe å skjule. Nordmenn har generelt stor tillit til at myndighetene og teleselskapene ikke misbruker deres personopplysninger. De setter samfunnssikkerhet høyt, og er derfor tilbøyelig til å akseptere at mulighetene for å opptre anonymt innskrenkes. - Det er selvsagt viktig at politiet og myndighetene har virkemidler de kan bruke i kampen mot terror og kriminalitet. Men hvis det å ønske å være anonym blir likestilt med at man har noe å skjule, er i praksis muligheten til å være anonym for hederlige personer ytterligere redusert, advarer Hafskjold.” [1]

De fleste nordmenn setter ikke personvernet så høyt. Vi mener det ikke er av så stor betydning for oss siden vi er lovlydige borgere og ikke har noe å skjule. Et par ekstra overvåkingskamera, et par timer lengre kø ved sikkerhetsinnsjekkingen på Gardermoen og et par år lengre lagring av elektroniske spor er helt greit så lenge vi kan hjelpe politiet i kampen mot terror og andre forbrytere. Hvor går egentlig grensen for hva vi skal tolerere?

På forsiden av Aftenposten den 25. januar 2008 stod det med fete bokstaver: ”Politiet vil lagre loggen i ett år.” I denne artikkelen diskuteres samfunnsvern kontra personvern. Lederen for datakrimavdelingen i Kripos, Rune Fløisbonn, mener at dagens kriminalitet tar i bruk avansert teknologi, og at man derfor er avhengig av å lagre data for å snappe opp og følge spor. Han nevner saker der drapsoffer ikke har blitt funnet før måneder etter, og hvordan man da allerede er på etterskudd tidsmessig. Dermed blir det desto viktigere at data lagres i lang tid slik at man kan benytte seg av det i etterforskingen. NOKAS–saken og Orderud–saken er eksempeler på saker hvor data lagret i over seks måneder har bidratt til å oppklare viktige områder av etterforskingen. Fløisbonn mener: ”Personvernet er nødt til å avveies i forhold til viktige samfunnsbehov som blant annet å bekjempe kriminalitet.”

EU vedtok datalagringsdirektivet i 2006 som går ut på at alle telefonsamtaler, sms-aktiviteter og e–poster skal lagres i minimum 6 måneder, og maks 2 år. Men innholdet skal forbli privat. Norge kan riktig nok benytte seg av reservasjonsretten i EØS–avtalen, men politiet ønsker en lagringstid på ett år. Dette skal sendes ut på høring og deretter behandles i Stortinget.

Lederen i Datatilsynet, Georg Apenes, er sterk kritisk til det Rune Fløisbonn sier. Han mener at personvernet vil bli hardt rammet ved en slik langvarig lagring av data, og at denne lagringsplikten vil gjøre alle nordmenn til potensielle mistenkte. Plutselig behøver ikke mistanken å begrunnes lenger. Man er bekymret for at den langtidslagrede informasjonen fort kan havne i gale hender og bli misbrukt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvor godt man har dokumentert at digital lagring av informasjon hjelper til med oppklaring av saker.

Her har vi å gjøre med den evige konflikten mellom samfunnsvern og personvern, og det er gode argumenter på begge sider. Hvem vil vel vokte seg for hvert ord man sier, og hvert ord man skriver, i tilfelle man kan bli uskyldig mistenkt for noe eller at opplysningene kan havne i gale hender? Hvem ønsker å bli avkledd av scanningsmaskiner på flyplasser? Vi har da rett på privatliv? På den andre siden er det grenser for hvor usett i denne verden vi trenger å være – med mindre vi har noe å skjule. Hvis dette kan hjelpe politiet til å ta forbrytere, vil Norge bli et bedre og tryggere land å bo i. Etterretningstjenesten kan ikke ligge teknologisk etter de kriminelle, de må være på høyden, og helst litt foran, slik at alle verktøy for å ta dem kan benyttes. Da spiller det vel kanskje ingen rolle om det finnes informasjon lagret på beskyttede steder om at man hadde tatt en telefon hit eller dit på en bestemt dato.


Overdreven overvåkning av barn?[rediger]

Hvor går grensen for hvor godt man skal passe på barnas bruk av internett? Det finnes for eksempel foreldre som bruker systemer for å overvåke barna. I hvilken grad har barna rett til et privatliv på nettet.


Først og fremst er det naivt å tro at barna oppfører seg eksemplarisk på ”barnas nye lekeplass”, altså internett. Barna er nysgjerrige akkurat som du og jeg. De vil utforske denne nye verden. Dette spennende landskapet der man kan utfolde seg, der man raskt kan finne den informasjonen man trenger, der man kan spille med andre som sitter på andre siden av jordkloden, der man kan se på fotoalbumet til folk man ikke kjenner, der man kan se hva bestekompisen gjør via et webcam, der man kan snakke med ukjente mennesker uten å møte de i virkeligheten og hvis man blir riktig gode venner kan man avtale et sted å møtes på ordentlig, uten at noen andre vet om det, der ingen overvåker deg.


På den annen side er det en rekke farer ved ”barnas nye lekeplass”. Men hva skal vi gjøre med dette? Skal vi forby internett for barn? Eller kanskje innføre aldersgrense? Kanskje man skal innføre et krav et lovpålagt internettsertifikat som alle må ta før man får logge seg på nettet? Eller skal vi rett og slett overvåke barnas internettbruk 24 timer i døgnet? Internett har imidlertid så mye bra ved seg at det vil være problematisk å forby barna denne tjenesten. Innføring av en aldersgrense vil gjøre at barn ikke få tilgang til mye nyttig informasjon. Et lovpålagt internettsertifikat er heller ingen god ide, men skolene burde kanskje utarbeide et internettkurs som alle elever må bestå før de får tilgang til internett på skolen. Å overvåke barnas internettbruk blir nytteløst. Kanskje klarer man det i eget hjem, men man vet jo aldri hva som skjer når barna er hos naboen?


Vi trenger en annen innfallsvinkel når det gjelder å møte disse utfordringene. Som foreldre og lærere er det viktig at vi engasjerer oss i barnas nettbruk. Vi må snakke med barna, vise interesse, forklare ulike kjøreregler for internettbruk, lære de å være kritiske til informasjonen de finner, forklare barna at det finnes flere baksider med internett, at det finnes mange ulovlige nettsider der det er strengt forbudt og ferdes, at man ikke bør legge igjen personlige opplysninger og bilder så sant det ikke er helt nødvendig, fortelle de at man ikke skal møte fremmede som de har snakket med på nettet og gi eksempler på hvordan barn har blitt utnyttet på denne måten, la barna vise og fortelle om de ulike nettsidene de ferdes på. I det hele tatt – vise interesse for hva barna gjør på internett. Være engasjert i det de driver med og ha en åpen samtale om fordeler og baksider med internett, og gjennom denne samtalen kan dere sammen forme spillereglene som gjelder i ”barnas nye lekeplass”.


  • Et tema som mange lærere er opptatt av å disktuere: Skal foreldrene få tilgang til elevenes områder i en læringsplattform?


Publisering av personbilder uten å ha fått tillatelse[rediger]

Mange tror at det er helt i orden å legge ut bilder og personopplysninger om venner og kjente så lenge de gjør det på private hjemmesider og lignende. Hvem er det vel som ikke har lagt ut bilder på Facebook fra den siste ferien eller festen du var med på? Her er imidlertid loven klar, alle som legger ut personopplysninger (dette gjelder også bilder) på nettet må forholde seg til personopplysningsloven.

Bilder:

Når det gjelder å publisere bilder på internett skiller man mellom portrettbilder og situasjonsbilder. I portrettbilder er det personen(e) som er i fokus. For å legge ut slike bilder må alle som er avbildet på det aktuelle bildet gi sitt samtykke til at det er greit å publisere det. Dette veier tyngre enn interessen for selve offentliggjøringen av bildet. Bakgrunnen for denne loven er at det kan være uheldig for de personene som er blitt avbildet at hvilke som helst bilder av deg kan bli lastet ned og brukt av folk over alt i verden. (Da hjelper det ikke at bildene evt. blir fjernet i ettertid.) Det er ikke særlig stas at en potensiell arbeidsgiver ved noen få tastetrykk kan få opp bilder av deg i alle mulige (uønskelige?) situasjoner og tilstander som forskjellige folk har lagt ut uten at du vet det.

Situasjonsbilder defineres slik at det er selve situasjonen i bildet som er i fokus, ikke selve personene som er avbildet. Det kan f. eks. være bilder av publikum på en fotballkamp, et protesttog, en menneskemasse på et marked el. Disse bildene kan publiseres uten samtykke fra enkeltpersonene på bildet så lenge de ikke er krenkende på noen måte. Man må også ta en helhetsvurdering for å ikke ta bildet ut av sammenheng og bruke det på en måte som kan være til anstøt for de avbildede. Er du f. eks. avbildet sammen med andre i et 17. maitog, ville de fleste synes det var støtende om bildet plutselig dukket opp på en nazi nettside som propaganda for den ariske rasen.

Når det gjelder det å gi samtykke, så er det ingen lov som sier at det må være skriftlig. Men det sies at ”Samtykket må være en aktiv handling. Det er den som har publisert bildene som skal bevise at et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke i den konkrete situasjonen virkelig foreligger.” [2]

Mindreårige (under 15 år) må ha samtykke fra foresatte hvis personopplysninger/bilder skal bli lagt ut, og den mindreårige skal få tilrettelagt informasjon så vedkommende forstår hva saken dreier seg om. Man skal få informasjon om hva bildene/personopplysningene skal brukes til, hva slags nettside de skal ligge på, hvor lenge informasjonen skal ligge ute, i hvilken sammenheng bildet skal stå i og lignende. Datatilsynet og forbrukerombudet har samarbeidet og utarbeidet en rettledning om bruk av personopplysninger for mindreårige. Her står det når foresatte må gi sitt samtykke og når barna kan gjøre det på egenhånd. Du finner også praktiske eksempler på dette. Hovedregelen er som tidligere nevnt at barn under 15 år må ha samtykke fra foresatte om innhenting og bruk av personopplysninger.

Men det finnes unntak:

” Sensitive personopplysningar skal berre innhentast med samtykket frå foreldra. Sensitive opplysningar er blant anna opplysningar om helse, om etnisk bakgrunn, livssyn, og seksuelle forhold. For småkonkurransar og liknande, der enkle kontaktopplysningar berre skal brukast til eventuell premiering og deretter slettast, kan også mindre barn enn 15 åringar samtykkje til deltaking sjølv. Her er det likevel ein føresetnad at opplysningane blir sletta etter premiering, personverntrusselen er vurdert, og klassifisert som særs låg, og konkurransen er eigna for den aktuelle aldersgruppa.” [3]


  • Er det forskjeller på å legge ut bilder i læringsplattform, facebook og det åpne internett? Sier loven noe om dette?



Saker knyttet til personkrenkelser på internett blir i liten grad fulgt opp av politiet[rediger]

Det har kommet flere saker opp i mediene de siste årene som tar for seg barn/ungdom og personvern. En svært uheldig situasjon er den saken Aftenposten tok opp i et debattinnlegg 22. Juni 2007 om en 13 år gammel jente som kledde seg naken foran webkameraet sitt mens hun chattet med to gutter. Utfallet var at disse guttene gjorde opptak av dette og publiserte det på nett. Jenta angret selvfølgelig på det hun hadde gjort og anmeldte det som hadde skjedd til politiet, men politiet henla saken. Nå står denne jenta fullstendig maktesløs. Hun har ingen mulighet til å tilbaketrekke det som er blitt lagt ut, fordi det er straffbart både å legge ut og søke opp pornografiske bilder/filmer. Her har politiet monopol. Det er bare de som kan søke opp slike ting og fjerne det fra nettet. Hva med de tilfellene hvor man ikke har så direkte skyll for det inntrufne? Guro Slettemark, juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet, sier:

"Tenk på en mindreårig jente som har blitt skjenket full og blitt tatt bilder av. Senere publiseres bildene på nett. Denne jenta har ingen andre steder å gå dersom politiet avviser saken.” [4]

Tiltak i skolen[rediger]

Forebyggende arbeid: undervisningsopplegg om personvern[rediger]

Det har blitt utarbeidet en rapport om ”Forebygging av internettrelaterte overgrep mot barn” for ganske nøyaktig ett år siden (slutten av januar 2007). Denne rapporten er utarbeidet av en arbeidsgruppe utnevnt av justisminister Storberget og den heter Faremo–rapporten etter gruppeleder Grete Faremo. Rapporten inneholder 18 punkter som skal forebygge internettrelaterte overgrep mot barn.

Men hvordan kommer denne informasjonen om faremomenter tilknyttet personvern og internettrelaterte overgrep mot barn frem til de det gjelder, nemlig barna selv? Den samme måneden som Faremo – rapporten ble overlevert ble det også lansert et undervisningsopplegg i skolene kalt ”Du bestemmer.” Dette opplegget er tilpasset elever på slutten av ungdomsskolen og i den videregående skolen, og det er utarbeidet av Datatilsynet, Utdanningsdirektoratet og Teknologirådet. I denne komiteen har det også sittet lærere, og programmet har blitt testet ut på fokusgrupper bestående ungdommer før lansering. Det ligger altså en betydelig faglig tyngde bak ”Du bestemmer.” ”Undervisningsopplegget tar ikke sikte på å dekke alle områder og aspekter ved personvern, men målet er å øke ungdoms kunnskap om personvern og heve deres bevissthet knyttet til bruk av egne og andres personopplysninger på Internett og andre steder i samfunnet.”[5]

Elevene får utgitt forskjellig materiale som plakater, diskusjonsspørsmål, oppgaver, videosnutter og en flott nettside, som du kan se her. Her finner man mer informasjon om hva personvern går ut på, forklart på en enkel og grei måte, og du kan laste ned tankevekkende filmer om relevante og ”up to date” situasjoner rundt farer med internett og personvern. Du finner også en god lenkesamling til andre sider om samme tema.

Det ble gjort en undersøkelse om hvordan dette programmet ble mottatt i skolene, og da svarte 78% at de var godt fornøyde med opplegget, ingen svarte at de mislikte det, og hele 96% svarte at de ønsker å bruke dette undervisningsopplegget ved en annen anledning[6]. Her har det altså blitt utarbeidet svært god informasjon til ungdommen som treffer dem der de er, og gir dem informasjon slik at de får anledning til å vurdere og tenke seg om to ganger før de legger ut ting på nett.


Kilder[rediger]

  • Aftenposten 25. januar 2008

Eksterne ressurser[rediger]

Hentet fra «https://no.wikibooks.org/w/index.php?title=IKT_i_utdanning/Personvern_i_skolen&oldid=19254»