Digitale fortellinger i skolen/Digitale fortellinger

Historien om digitale fortellinger

The Center for Digital Storytelling var den institusjonen som etablerte digitale fortellinger som en ny sjanger. Senteret ligger i Berkeley, California

Digitale fortellinger oppsto som en motkultur til storsamfunnet

Opprinnelsen til de digitale fortellingene startet i San Francisco på 90-tallet. Her utforsket en gruppe bestående av mediekunstnere, designere og praktikere hvordan de nye digitale verktøyene kunne bli brukt til å lage nye formidlingsformer. Digitale fortellinger (på engelsk “Digital storytelling”) ble opprinnelig definert som en ny sjanger av Dana Atchley på American Film Institute i 1993. Fra 1991 til 2000 produserer og framfører Dana Atchley, medieprodusent og kunstner, den multimodale autobiografien NEXT EXIT, og det var dette konkrete prosjektet som dannet bakgrunnen for utviklingen av digitale fortellinger som et nytt konsept.

Spesielt samarbeidet Atchley tett med teaterprodusent Joe Lambert fram til Atchley døde i 2000. I begynnelsen eksperimenterte de med å lage korte videoer som de kalte ”video postcards” eller ”electronic family album”, men allerede i 1993 holdt de sin første workshop om bruk av digitale fortellinger. I 1994 etablerte de sammen med Nina Mullen the San Francisco Digital Media Center (som senere skiftet navn til Center for Digital Storytelling i 1998). Her utviklet de en spesiell workshopmetodikk som etter hvert skulle utgjøre selve kjernen i det nye konseptet. I begynnelsen handlet det om å gi vanlige mennesker muligheten til å fortelle om sine liv ved hjelp av nye digitale verktøy. Ved å bruke kraften i musikk, bilder og egen stemme ønsket de å forevige disse historiene. Ideen var å få frem “de mange små historiene”. Med ny digital produksjonsteknologi kunne man dessuten nå et langt større publikum enn med tradisjonell muntlig historiefortelling.

Det var bevegelser innenfor kulturelt demokrati og samfunnskunst som inspirerte utviklingen av digitale fortellinger som konsept. På 1990-tallet forsøkte mange kunstnere å endre tradisjonelle definisjoner av kreativitet og estetikk. Med dette ble tradisjonelle distinksjoner mellom hvem som er talentfull og middelmådig, profesjonell eller amatør utfordret. Man erkjente at tradisjonelle definisjoner av kvalitet bidro til å passivisere mennesker som ellers kunne vært kreative. Kjernen i senterets workshoparbeid ble å veilede mennesker med liten digital produksjonserfaring i å fortelle personlige historier som en ny form for multimediememoar (History 2012, Lambert 2010b). Denne opplæringen ble sett på som en del av en utvidet sivil rettighet. Målet var at alle deler av befolkningen skulle lære seg å benytte kreative arbeidsformer, arbeidsformer som gruppen mente var blitt forsømt av det tradisjonelle utdanningssystemet. Prosjektet handlet om å slippe til flere fortellerstemmer i offentligheten i en tid der man mente og fortsatt mener at at massemediene kontrollerer og ensretter folkeopinionen. Det ble viktig å utvikle alternative stemmer og nye former for offentlige uttrykk som kunne stå i kontrast til fortellingene til Disney og andre store serieprodusenter (Lambert 2010b).

Workshopene hadde derfor et tosidig mål. På den ene siden kunne man utvikle deltakerens personlige stemme i forhold til egen identitet og selvfølelse, på den andre siden kunne man også lage fortellinger som berørte større sosiale eller politiske tema. Center for Digital Storytelling har derfor etablert seg som et ressurssenter for andre som ønsker å arbeide med slike fortellinger. Samarbeidspartnerne har vært voksenopplæringssentre, eldresentre, skoler, sykehus og liknende. Siden 90-tallet har de samarbeidet med nærmere 1000 organisasjoner rundt omkring i verden og gitt opplæring til mer enn 15 000 mennesker gjennom hundrevis av workshops (History 2012, Lambert 2010b).

Kjennetegn ved digitale fortellinger

Hva er så en digital fortelling? I digitale fortellinger, slik Centre for Digital Storytelling definerer dem, er det kort fortalt en personlig historie, fortalt med hjertet av et "jeg" som blant annet bruker private bilder og sin egen stemme til å formidle historien. Gjennom kombinasjonen av bildene, stemmen og eventuell musikk skapes mening og autentisitet. Formålet med fortellingen er eksistensielt, og derfor velges den personlige jeg-formen for å styrke fortellerens egenidentitet gjennom å fortelle sin historie.

Syv kjennetegn

Lambert bruker syv kjennetegn for å definere en digital fortelling, og i tabellen under ser man de syv kjennetegnene skjematisk framstilt, samt en mer utførlig beskrivelse av hvert trekk. (Lambert 2010a):

Kjennetegn	Innholdsbeskrivelse	Dimensjon
Tydelig hensikt	Fortellingen skal ha et poeng eller en hensikt. Det må være et budskap man vil formidle gjennom historien. Det bør derfor være noen rammer rundt historien som gjør at alle delene bidrar til at poenget kommer frem. Selv i en kort fortelling kan det være lett å miste tråden. En fortelling er som en reise der man bør bevege seg stadig nærmere sluttdestinasjonen. Still deg stadig spørsmålet “Hva handler fortellingen min om?”	Tydelig vs utydelig hensikt.
Personlig perspektiv	Digitale fortellinger blir vanligvis fortalt i første-person for å gi fortellingen et personlig preg. Ohler (2008) mener bruk av førsteperson og tredjeperson mer er et spørsmål om grad enn et "enten-eller". Formålet med fortellingen avgjør dette spørsmålet. I dokumentariske fortellinger vil for eksempel bruk av tredjeperson være mer aktuelt.	Førsteperson vs tredjeperson.
Skape dramatikk	I digitale fortellinger ønsker man å fange seerens interesse ved å skape dramatikk. En god historie bygger tidlig opp en spenning som gjør at vi får lyst til å se hele historien. Et typisk grep er å stille et dramatisk spørsmål i åpningen som man besvarer i avslutningen. Dramatikk blir i tillegg skapt ved at det skjer uventede hendelser underveis i fortellingen.	Dramatisk spørsmål vs saklig problemstilling.
Følelsesladet innhold	Følelsesladet innhold bidrar til å holde seerenes oppmerksomhet. Om vi blir emosjonelt berørte, tar vi lettere til oss budskapet og lever oss mer inn i historien. Bildene, effektene, musikken og stemmen kan alle vekke følelser. Ofte vil det være en utfordring å få bilde, fortelling, stemme og musikk til å virke sammen slik at de vekker den samme følelsesmessige stemningen.	Følelsesladet innhold vs nøytralt fremstilt innhold.
Egen stemme	Enhver persons stemme er unik og bør verdsettes som nettopp det. Ved hjelp av ens egen stemme kan man formidle et personlig og autentisk budskap som kan skape en unik nærhet til seeren. Hvis man bare ”leser opp” et manus uten innlevelse, vil seeren kunne tenke at fortelleren er lite interessert i historien. Å si noe med innlevelse krever gjerne at man øver seg på å lese eller si det samme flere ganger.	Personlig innlevelse vs opplesning av manus uten innlevelse.
Bakgrunnslyd eller musikk	Musikk og lydeffekter kan bli brukt på mange ulike måter i en fortelling. Musikk kan for eksempel skape en spesiell stemning eller påvirke vårt synsinntrykk ved å steds- og tidfeste historien. Den kan forsterke følelser eller skape spenning og engasjement rundt fortellingen. Man skal imidlertid være forsiktig med å bruke musikk fordi den fort kan bli opplevd som forstyrrende. Det samme gjelder lydeffekter. Ofte vil fortellerstemmen være tilstrekkelig som det lydbærende element.	Musikk som er ment å vekke spesifikke følelser vs bakgrunnsmusikk uten konkret formål.
Stram disposisjon	En digital fortelling er vanligvis bare noen minutter lang. Fortelling kan derfor bare inneholde de mest nødvendige elementer for å bringe seeren fra begynnelse til slutt. Det er ikke nødvendig å klargjøre hva som skjer i minste detalj. Seeren klarer selv å fylle ut noen ”blanke områder” i fortellingen. Tenk heller gjennom hvor få ord eller bilder du trenger for å fortalt din historie enn hvor mange du trenger. Det er aldri nødvendig å fortelle det bildene viser. Husk at du må la det være igjen rom for å sette i gang seerens fantasi.	Knapphet på ord og bilder vs overflødig på ord og bilder.
Tempovariasjon	Vær oppmerksom på at mange historier blir bedre av pauser eller stille perioder der bildene i seg selv kan bære historien. Det kan også være en fordel å variere tempoet i fortellingen mellom langsomme og raske partier. Å forandre tempoet i en fortelling kan også være et virkemiddel for å bevege publikum over fra en følelsesmessig tilstand til en annen. Man kan for eksempel endre musikktempoet, talehastigheten, bildevarigheten, panorerings- og zoomhastigheten i fortellingen	Statisk vs dynamisk tempo i historien.

Det går an å spørre seg om man kan få tilstrekkelig dybdeinnsikt i et tema hvis man kun skal se på en fortelling som varer noen få minutter. Jo mindre som blir sagt desto mer må seeren tolke innholdet selv. Kanskje er digitale fortellinger primært ment å skulle vekke undring og ønske om å diskutere temaet videre.

Betydningen av stillbilder

Et eksempel hvordan Ken Burns effekten kan brukes

En enkel videodemonstrasjon av hvordan man kan bevege seg frem og tilbake i et bilde

Et av de mest spesielle kjennetegnene ved digitale fortellinger er oppfordringen om å bruke stillbilder enten det er fotografier eller tegninger.

Det var Ken Burns som med dokumentarserien "Civil War" på PBS i 1990, revolusjonerte bruken av stillbilder i produksjonen av dokumentarer for fjernsyn og film. I denne serien satte man sammen brev, dagboksnotater, skjønnlitterære tekster, offentlige dokumenter og andre skrevne memorabilia med bilder fra datiden. På denne måten fortalte han den lille mann og kvinnes historie fra den amerikanske borgerkrigen. Det tok over fem år å sette sammen alle de autentiske bildene og tekstene, og det resulterte i en dokumentarfilm på over ti timer. Serien ble sendt som ni episoder og ble voldsomt populær. Med 40 millioner seere er det den mest sette serien på TV-kanalen PBS noen sinne.

Bildematerialet i The Civil War består altså i hovedsak av autentiske stillbilder fra perioden. Men det er i hvordan han velger ut utsnitt eller lar seerens blikk gli over bildet at Burns revolusjonerer historiefortellingen. For det første viste han at man kan studere stillbildet på en helt annen måte enn man kan med bevegelige bilder. Stillbildet blir sett på som den nærmeste representasjonen av virkeligheten fordi det fanger opp langt flere detaljer enn video [1]. Stillbilder gir TV-seere muligheten til å tenke og reflektere over hva som blir sagt på en helt annen måte enn det bevegelige bilder i form av video kan klare. I tillegg bruker Ken Burns zoom, panorering eller tilting for å gi inntrykk av fokus, bevegelse og liv i stillbildene. Og det er på denne måten han gir inspirasjon til digitale fortellinger.

Teknikken som Ken Burns introduserer i The Civil War blir i dag mye brukt i historiske TV-dokumentarer der film- og videomateriale ellers ikke er tilgjengelig. I dag omtales da også teknikken bare som “Ken Burns Effekten” etter opphavsmannen. I 2003 la Apple inn en egen Ken Burns effekt som en del av funksjonaliteten i programvaren iMovie 3. Her får brukeren mulighet til å bruke ulike multimodale virkemidler, og de viser til at man ved å zoome og panorere på et stillbilde kan plassere seeren i scenen i sterkere grad. Burns brukte denne teknikken for å levendegjøre de gamle fotografiene i TV-serien.

Hva er så konkret The Ken Burns Effect? I korte trekk er det å legge inn bevegelse i stillbilder. Dette kan man gjøre på svært mange ulike måter. Det vanlige er at man zoomer inn på noen elementer i et bilde man synes er spesielt interessante. Alternativt kan man starte med det interessante punktet i bildet for så å utvide motivet slik at sammenhengen kommer til syne. Hvis man har et bilde av mange mennesker, kan man panorere over ansiktene for så å stoppe bevegelsen ved den personen man snakker om. Det er også mulig å hoppe frem og tilbake mellom ulike personer i et bilde.

Den opprinnelige workshopmodellen

Center for digital storytelling har utviklet en standard workshopmodell for hvordan man skal lage en digital fortelling. Tidsrammen er 3 dagers arbeid fra klokken 0900-1700. For Lambert (2010a) er det sentrale de personlige utviklingsprosessene som pågår i den enkelte deltaker gjennom denne tre dager lange workshopen. Han vektlegger betydningen av det fysiske møtet mellom mennesker der man deler historier med hverandre som man selv opplever som viktige. Formålet er å styrke deltakerens bevissthet rundt sin egen livshistorie og sin rolle som endringsagent i samfunnet. For Lambert er det ikke viktig hvor mange fortellinger du lager, men du skal lage en fortelling som virkelig betyr noe for deg. Dette er en tanke man også finner igjen i tysk dannelsesfilosofi, som for eksempel hos Bollnow som vektla at mennesket utviklet seg gjennom diskontinuerlige sprang. I henhold til Lamberts tanker skal arbeidet med fortellingen i workshopen bidra til et slikt kvalitativt sprang i deltakerens personlige utvikling.

Fordi det personlige dannelsesaspektet er så sentralt i Lamberts tilnærming til digitale fortellinger, har Center for Digital Storytelling utformet en workshopmetodikk. Alle workshops ledet av organisasjonen er utformet på denne måten nettopp for å ivareta deltakernes personlige utvikling. Innenfor en relativt kort tidsramme på tre dager blir deltakerne veiledet gjennom en fullstendig medieproduksjonsprosess, fra man setter de første ordene på sin historie, via det å finne bilder og helt frem til man produserer en kort digital fortelling (3-5 minutter). Deltakerne får jobbe i sitt eget tempo, og de får veiledning i manusarbeid, design og redigering av fortellingen. Et sentralt kjennetegn er at selve historien skal virke styrende for deltakernes arbeid. Workshopmodellen skiller seg på denne måten klart fra tradisjonell programvareopplæring.

Fire faser

La oss se nærmere på de ulike stadiene i metodikken. Center for Digital Storytelling deler arbeidet inn i fire faser (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012):

Fase 1

Presentasjon og introduksjon (dag 1): Workshopen begynner med at deltakerne presenterer seg selv. Deretter blir det sagt noe om rammene for arbeidet. I den første forelesningen presenteres de syv kjennetegn ved digitale fortellinger. Slik får deltakerne et første inntrykk av sjangeren. Noen eksempler blir også vurdert og analysert av hele gruppen. Denne gjennomgangen bidrar til å bevisstgjøre deltakerne på kriterier som de senere kan reflektere rundt når de skal lage sin egen fortelling. Eksemplene er også ment å inspirere til ettertenksomhet og senere kreativ eksperimentering (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).

Fase 2

Fortellingssirkelen (dag 1): Den andre fasen begynner med at deltakerne utveksler ideer til manus i en fortellingssirkel (“The story Circle”). Dette blir gjort ved at deltakerne lytter til hverandres personlige historier. Hensikten er å få alle i gang med refleksjonsprosessene. Tidlig i prosessen vil det variere hvor langt deltakerne har kommet. Det kan være alt fra uferdige muntlige ideer til påbegynte skriftlige manusutkast. Av og til kan deltakere gå inn i en ”krise” når de forteller historiene sine. Prosessen krever derfor aktiv lytting der man viser genuin respekt overfor hverandre. Som i en kreativ skriveklasse, leder veilederne den påfølgende diskusjonen rundt ideer til manus. De er opptatt av å fokusere på de sterke sidene hos hver enkelt deltakers idé. I tillegg forsøker de å styre det slik at ingen deltakere blir overveldet av å få for mange tilbakemeldinger. Deltakerne får derfor selv bestemme når de har fått nok tilbakemeldinger. Denne åpne delingen av ideer er ment å virke inspirerende på det videre arbeidet. Deltakerne blir dessuten oppmuntret til å hjelpe hverandre med skriving av manus, og med designspørsmål. Individuell veiledning blir gitt ved behov underveis i prosessen.

Det blir lagt vekt på at man skal ta utgangspunkt i de syv kjennetegn som en ramme rundt det å lage fortellingen. For å utvikle sin personlige stemme må deltakerne jobbe med selvopplevde erfaringer. Deltakerne opplever heller ikke skrivingen som like inspirerende hvis den skal være som et essay eller en distansert upersonlig presentasjon av et tema. Siden fortellingen må bygge på et følelsesmessig engasjement for noe, ligner den mer en form for kreativ dagbokskriving. Målet med å lage historien kan allikevel være at man ønsker å belyse et generelt tema, men dette må gjøres gjennom den personlige fortellingen. Det å lære mennesker å finne sin egen stemme blir sett på som å være av uvurderlig verdi (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).

Fase 3

Produksjon (dag 1-3): I den tredje fasen begynner deltakerne å jobbe med å lage fortellingene. Spesifikke spørsmål om digital redigering og bildebehandling blir nå tatt opp. En opplæringsmanual knyttet til bruk av bilder blir gjennomgått, og bruk av storyboard blir presentert. Etter dette kan deltakerne jobbe individuelt med manus og eget bildeutvalg (med skanning, redigering og organisering av bilder, storyboarding). Gjennom hele workshopen får deltakerne lov til å jobbe i sitt eget tempo, men veilederne retter en del oppmerksomhet mot tidsstyring og prioritering av de viktigste arbeidsoppgavene. Dette blir gjort for å sikre at hver deltaker klarer å bli ferdig med den digitale fortellingen.

Når det gjelder valg av bilder, bruker de fleste bilder de allerede har tatt (for eksempel fra familiealbum). Man antar at mesteparten av de kritiske, visuelle elementene i en deltakers digitale historie allerede eksisterer. Å fordype seg i sine egne fotoarkiv gir deltakerne mulighet til å komme i kontakt med seg selv på en grunnleggende meningsfylt måte. Arbeidsprosessen med aktiv bruk av gamle bilder setter gjerne i gang refleksjonsprosesser rundt eget liv. På denne måten kan slike bilder være gode i forhold til å stimulere til egen kreativ skriving.

En annen fordel med å bruke bilder er at redigeringsarbeidet er langt enklere enn med video. Begrenset bruk av videomateriale blir derfor anbefalt. Programvaren som blir brukt, er mer avansert enn tilgjengelig gratis programvare fordi den tilbyr en del interessante tilleggsfunksjoner. Deltakerne får utdelt relevant opplæringsmateriale. De får også opplæring i den aktuelle programvaren for å sikre at alle har et visst minimum av ferdigheter de trenger for å lage en digital fortelling. Deltakerne må selv utforske mer avanserte effekter ved å lese det utdelte opplæringsmateriale (workshop tutorials).

Lambert mener gruppedynamikken mellom menneskene i workshopen er det aller viktigste. Sluttproduktet er ikke på langt nær så viktig som det som skjer mellom menneskene disse tre dagene. Dette er en av grunnene til at man ikke introduserer de tekniske sidene ved arbeidet altfor tidlig i prosessen (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).

Fase 4

Feiring (dag 3): Siste dag leser man inn manuset i programmet og setter sammen den endelige fortellingen. Da er det mulig å utforske ulike multimodale virkemidler, som for eksempel bruk av overganger, bevegelseseffekter, musikk osv. En viktig del av workshopen handler også om å avslutte den på en god måte. Dette gjøres ved at deltakerne viser frem de ferdige fortellingene for hverandre, og man feirer sluttproduktene. Deltakerne får lov til å se hva andre har fått til, og de får si noe om hva dette arbeidet vil bety for fremtiden. En slik avslutning styrker den sosiale dimensjonen ved arbeidet. Deltakerne blir ofte mer bevisst på hvor ulikt mennesker opplever livet. Med denne avslutningsformen blir det ekstra viktig at alle klarer å ferdigstille sin historie. Veilederne gjør derfor det som er nødvendig for at hver deltaker skal klare dette. Setter man i gang en slik prosess uten å fullføre den, kan dette vekke frustrasjon og følelse av utilstrekkelighet.

Om veilederrollen

Som vi har sett i gjennomgangen av de fire fasene, er veilederne viktige for å støtte deltakernes reise gjennom arbeidet med å skape historien. Det er veilederne som styrer gruppen, som initierer aktivitetene, og sist, men ikke minst, det er veilederne som følger opp tidsfristen slik at alle deltakere får et ferdig produkt. Deltakerne har gjerne ulike styrker og svakheter i ulike deler av arbeidsprosessen. Veilederne må sørge for at hver deltaker setter seg realistiske forventninger til arbeidet. Det blir viktig at alle klarer å bli ferdig i tide. Veilederne bistår med hjelp til å gjøre nødvendige prioriteringer og avgrensninger i arbeidet. Hvis noen står fast i prosessen, blir det viktig å bistå på en forsiktig måte slik at ikke frustrasjonen øker (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).

Den personlige utviklingsprosessen

Lambert (2010a) hevder personer går gjennom flere endringsprosesser når de lager sin digitale fortelling i workshopen. Han deler disse prosessene inn i syv faser eller steg:

• Steg 1: Å få innsikt. Det blir viktig å finne en historie som er meningsfylt for deg.
• Steg 2: Å omfavne følelser. Ved å bli mer oppmerksom på de følelser man selv har rundt fortellingen, kan man også selv bestemme hvilke følelser man vil få frem gjennom å fortelle den.
• Steg 3: Å finne øyeblikket. Man må bestemme seg for en konkret historie eller episode som den digitale fortellingen skal bygge på. Formatet er kort, så det det blir viktig å konsentrere seg om den mest betydningsfulle hendelsen.
• Steg 4: Å se historien din. Her blir man oppfordret til å prøve å finne bilder i hukommelsen som man mener passer til fortellingen.
• Steg 5: Å høre historien din. I denne fasen blir deltakeren oppmerksom på at ens egen stemme ikke bare bærer innholdet i historien, men stemmen fanger også opp fortellerens unike karakter.
• Steg 6: Å sette sammen fortellingen din. Her jobber man med å sette bilder og manus sammen i et storyboard. Man forsøker å skape en god helhet rundt det man vil formidle.
• Steg 7: Presentasjon av fortellingen. Fortellingen vises frem for de andre kursdeltakerne. I tillegg reflekterer man over om man vil ha fortellingen for seg selv eller om man vil dele den med verden.

Som vi ser her, fokuserer Lambert på at man skal aktivere hele sansesystemet når man lager fortellingen. På denne måten kan deltakerne bli oppmerksom på nye sider ved seg selv og den historie som skal bli fortalt.

Utbredelse og anvendelse

Digitale fortellinger har opp gjennom årene fått et bredt nedslagsfelt. Den sterkt voksende bruken ser ut til å ha vært stimulert av både institusjonelle satsninger og teknologiske endringer. Det er utviklet enkel og gratis programvare for bruk av digitale fortellinger. Dette har ført til at man trenger minimalt med teknisk kompetanse for å lage en digital fortelling (Ohler 2008: 132).

De store prosjektene

BBC-prosjektet Capture Wales

Det siste tiåret har det blitt gjennomført flere større prosjekt med bruk av digitale fortellinger. I 2001 ble digitale fortellinger integrert i vanlig offentlig kringkasting gjennom BBC-prosjektet “Capture Wales”. BBC satte da i gang med månedlige workshops for lokalbefolkningen rundt omkring i Wales. Da prosjektet ble avsluttet februar 2008, var det blitt laget totalt 600 fortellinger (Meadows 2012). I 2002 lanserte BBC også et lignende prosjekt som ble kalt “Telling Lives” og som varte frem til 2005. Mange av fortellingene ble delt via BBC sine nettsider. De beste ble dessuten kringkastet på tradisjonell TV. I BBC-prosjektene ble det lagt vekt på at fortellingen bare skulle være rundt 250 ord lang. Fortellingen skulle være personlig, men samtidig være stram i komposisjonen. Som norm burde man kunne bruke et dusin bilder, og fortellingen burde vare i omtrent to minutter. Med en slik streng form kunne fortellingen bli opplevd som en elegant multimodal sonette.

Ifølge Meadows (2012) mente de som jobbet i disse prosjektene at de lagde en ny form for TV. Gjennom digitale fortellinger skulle alle som frem til nå bare hadde sett på seg selv om tilhørere, få utvikle sin egen stemme. Workshopene skulle ikke minst gi deltakerne mot til å fortelle sin egen historie. Å klare å lage en slik fortelling kunne bli opplevd som veldig meningsfylt, og hadde i seg selv et potensiale for å forandre måten folk engasjerte seg i lokalsamfunnet på.

Digitale fortellinger blir sett på som en videreutvikling av den tradisjonelle historiefortellingen. Alle har en historie å fortelle, og de fleste liker å lytte til historier. Nå har fortellingen fått et nytt ansikt gjennom digital teknologi. Det korte formatet gjør at digitale fortellinger egner seg godt på åpne videopubliseringskanaler på nettet som f.eks. YouTube. Velger man en slik publiseringsform, blir fortellingen også materialisert som noe mer enn en flyktig muntlig fortelling, siden den både kan sees av nye tilhørere og den kan sees flere ganger.

Utdanning og skole

Digitale fortellinger har også blitt tatt i bruk i skole og undervisningssammenheng. Allerede i 2004 lagde lærere ved University of Houston en egen nettside med eksempler på digitale fortellinger i ulike fag. Nettsiden blir fortsatt oppdatert og har til hensikt å inspirere andre lærere til å prøve ut digitale fortellinger i videregående skole og høyere utdanning. Jason Ohler har også skapt økt oppmerksomhet rundt bruk av digitale fortellinger i klasserommet med boken «Digital Storytelling in the Classroom» fra 2008.

Demokratiseringsbevegelser

I løpet av sin relativt korte historie har digitale fortellinger ofte blitt knyttet til ulike demokratiseringsbevegelser, der man har forsøkt å styrke mangfoldet av stemmer i offentligheten. BBC-prosjektet "Capture Wales" er et slikt eksempel.“Silence speaks”-prosjektet er et annet prosjekt innenfor samme området. Det har pågått siden 2000 og er støttet av Center for Digital Storytelling. Prosjektet handler om å la ulike marginaliserte eller undertrykte grupper få fortelle sine historier. Man ønsker å bidra til at mennesker får fortelle de historiene som vanligvis ikke blir fortalt, enten det dreier seg om familievold eller overgrep i krig. Målet er at fortellingene skal styrke den politiske aktivismen i lokalsamfunnet, likestillingsdebatter og menneskerettighetsdiskusjoner.

På prosjektets nettside finner man flere sterke historier, blant annet en om familievold. Ett av prosjektene fra Sør-Afrika resulterte i at fortellingene ble vist for parlamentsmedlemmer i landet. En særlig styrke ved de digitale fortellingene er at det ikke kreves noen reell skrivekompetanse for å kunne lage en historie. Det er ikke nødvendig å ha et manus for å lage en god historie. Dette gjør at svært marginaliserte grupper, som enten ikke behersker majoritetsspråket eller som ikke kan lese eller skrive, likevel kan fortelle sin historie i form av en en digital fortelling.

Prosjektet "Silence speaks" bygger på følgende grunnideeer [2]:

• Deling av fortellinger i slike mindre grupper kan vekke sterke iboende utviklingskrefter hos mennesker. Man er i prosjektet særlig opptatt av at deltakere blir stimulert til å ville bidra i samfunnsoppbyggende aktiviteter.
• Det er viktig å gi underpriviligerte grupper tilgang til digitale verktøy som kan styrke deres muligheter til å få fortelle sine historier (jmf. digitale skiller). Man skal ha en klar hensikt med å bruke de digitale verktøyene heller enn å dyrke teknologien i seg selv (jmf. teknologideterminisme).
• Man er opptatt av at deltakerne gjennom workshoparbeidet lærer seg å verdsette ulikhet og mangfold.
• Den som har laget fortellingen selv, bestemmer hvordan den skal distribueres.
• Å se personlige digitale fortellinger berører tilhøreren på en helt annen måte enn tradisjonell tekst. Tradisjonell tekst forutsetter også gode leseferdigheter som ikke alle har. Ser man bare den digitale fortellingen over nettet uten at den er satt inn i en sammenheng, er det ikke sikkert at man blir berørt på samme måte. Prosjektet vektlegger derfor at fortellingene blir vist frem via fysiske treff der mennesker kan diskutere temaene etterpå.

Et annet stort prosjekt, Patient Voices, ble satt i gang av Pip Hardy og Tony Summer i England i 2003. Prosjektet har som mål å synliggjøre pasienthistorier som tidligere ikke er blitt fortalt, gjennom å la pasienter få lage digitale fortellinger. Hvis helsepersonell får se flere autentiske pasienthistorier, håper man de vil utføre sitt arbeid på en bedre og mer empatisk måte. Det er blitt produsert en stor mengde slike historier,og mange av dem er også lagt ut helt åpent på nettet for å sikre maksimal spredning. I 2006 ble det også etablert et digitalt sosialt nettverk, Stories for Change. Her er meningen at alle som har interesse for digitale fortellinger, skal kunne kommunisere med hverandre og dele fortellinger.

Digitale fortellinger i Norge

Bakgrunn

Filmproduksjonsselskapet Flimmer Film i Bergen har gjennomført flere prosjekt med digitale fortellinger. De har arrangert kurs i flere år og oppgir selv at de var de første i Norge som arrangerte en workshop i digital historiefortelling i 2004. Den første workshopen ble arrangert for åtte ungdommer i samarbeid med Bergen Internasjonale Kultursenter. Lisa Heledd Jones fra Capture Wales-prosjektet var med som ekstern veileder (se over). De ansatte i Flimmer film har alle deltatt på workshoper i regi av BBC-prosjektet, og de var inspirert av denne tilnærmingen da de satte i gang.

Flimmer Film har gjennomført et spesielt interessant prosjekt som heter "Mine dager". Beboere ved tre aldershjem i Bergen fikk i 2008 og 2009 tilbud om å lage digitale fortellinger om livene sine. Ideen var å ta vare på eldre menneskers historier som et kulturtiltak. Beboerne deltok på workshoper som varte fra 3-5 dager. Blant annet var det en 101 år gammel dame som lagde en digital fortelling om livet sitt. I 2008 mottok prosjektet EMCs internasjonale kulturpris i konkurranse med 325 prosjekter fra hele verden. Disse digitale fortellingene er også senere blitt oversatt til engelsk. Ellers i Norge er også Jazzmontør i Oslo en sentral aktør. Se eksempler på prosjekter de har jobbet med her.

I tillegg har flere biblioteker og museer initiert prosjekt knyttet til produksjon av digitale fortellinger. Digitalt fortalt ble lansert i 2009, og var en del av bibliotekets satsning i Kulturminneåret. I prosjektet oppfordrer man personer til å lage personlige fortellinger knyttet til kulturminner fra hele landet. Andre eksempler er Østfoldmuseene som har sin egen kanal på YouTube der de viser frem dokumentariske digitale fortellinger som folk har laget. Kulturnett Vestfold TV har også samarbeidet med Vestfold fylkesbibliotek om å lage en tilsvarende kanal på YouTube.

Digitale fortellinger i norsk høyere utdanning

I Norge er digitale fortellinger blitt forsøkt tatt i bruk i flere ulike studier i høyere utdanning. Studenter ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har for eksempel laget digitale fortellinger i tilknytning til Universitetets 200-års jubileum. Både fortellinger fra 2010 og 2011 er lagt ut på åpne nettsider, og dette prosjektet er blitt fremhevet som et godt eksempel på undervisning i høyere utdanning. Ved Høgskolen i Østfold har studenter laget digitale fortellinger på studiet IKT for lærere helt siden 2007. Studentene lager da faglige læringsressurser som en form for digital fortelling. Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har blant annet Grete Jamissen jobbet mye med dette. Helsefagsstudenter har for eksempel produsert digitale fortellinger i sine studier. Ved Høgskolen i Telemark har særlig Bjarne Nærum tatt i bruk digitale fortellinger i en rekke studier og samarbeidsprosjekter. I samarbeid med Porsgrunn kommune o.a. har kursdeltakere produsert digitale fortellinger om kystkulturen i Telemark , mer enn 50 av disse er publisert på Digitalt Fortalt. Hjørdis Hjukse ved samme institusjon har også jobbet med digitale fortellinger i forhold til kunst og håndverk som fag. Tor Jarle Wergeland og Birgitte Wergeland har vært aktive i å jobbe med digitale fortellinger ved Universitetet i Agder. Tor Jarle har blant annet gjennomført prosjektet Spor av fortid. I 2011 arrangerte dessuten Høgskolen i Lillehammer og Telemark en stor internasjonal konferanse om Digital storytelling. I tillegg publiserer det norske tidsskriftet seminar.net en del stoff om digitale fortellinger.

Digitale fortellinger i norsk grunnskole

Digitale fortellinger blir i økende grad tatt i bruk i en rekke ulike fag i grunnskolen. Vi ser imidlertid at det varierer i hvilken grad lærere faktisk forholder seg til de opprinnelige syv kjennetegnene ved digitale fortellinger. I mange tilfeller kan det se ut som om kravet om stillbilder og stram disposisjon er igjen av den opprinnelige definisjonen. I slike tilfeller kan man selvfølgelig diskutere om man skal betegne sluttproduktet som en digital fortelling eller heller en avansert sammenhengende lysbildepresentasjon (Baltzersen og Bliksrud 2012).

Fremveksten av en ny sjanger og et nytt begrep?

Mobilkamera kan være kjekt å ha

Er digitale fortellinger (på engelsk "digital storytelling") den nye store formidlingssjangeren i dette århundret? Joe Lambert (2010b) mener memoarer i dette århundret i mye større grad kommer til å bli formidlet gjennom bilder og video. Digitale fortellinger vil derfor bli en viktig kommunikasjonsform. Sammenlignet med en tradisjonell muntlig fortelling kan man hevde at denne type fortelling har en del særegne karaktertrekk. Fordi den skal være så kort i omfang, dekker den ikke over like mye innhold som en muntlig fortelling. De digitale fortellingene presenterer derfor ikke nødvendigvis hele historien, men kan like gjerne danne et utgangspunkt for den videre samtale.

Opprinnelig var digitale fortellinger et konsept sterkt forankret i workshopmodellen til Center for Digital Storytelling. I dag er digitale fortellinger blitt et “buzzord” for mange ulike typer multimodale fortellinger. Et enkelt Googlesøk viser at bruken av begrepet digitale fortellinger har vokst sterkt de siste to årene.

Den digitale bilderevolusjonen

Hva er så bakgrunnen for den sterkt voksende interessen for digitale fortellinger? For det første har det skjedd en vanvittig økning i den digitale bildeproduksjonen globalt det siste tiåret. Billige digitale kameraer har bidratt til at alle kan ta så mange bilder de selv ønsker. De siste årene har også mobiltelefonene fått gode kamerafunksjoner. For 2011 er det blitt estimert at to og en halv milliard mennesker har et digitalt kamera. Større harddisker har gjort det mulig å lagre tusenvis av bilder på egen PC, og det er i tillegg blitt veldig enkelt å laste opp og spre bilder gratis over nettet. Publiseringskanaler på nettet som Picasa og Flickr har gjort det enkelt for folk å dele digitale bilder med hverandre. Dette er en av grunnene til at bruken av sosiale medier har økt sterkt de siste årene. Det er for eksempel anslått at nettstedet Facebook alene har omtrent 140 milliarder bilder per 2011. Det er i dag blitt enkelt både å dokumentere det man gjør visuelt og synliggjøre dette for andre via nettet.

For det andre er det blitt enkelt å spille av video over nettet. På 90-tallet og et godt stykke ut på 2000-tallet var dette ofte svært tidkrevende. Nå legger NRK ut mye av sitt TV-innhold på nettet. Videopubliseringskanalen YouTube tilbyr alle gratis opplastning av egne videoer. Det er derfor blitt enkelt å publisere digitale fortellinger via denne typen nettkanaler.

Bildefortellinger er egentlig heller ikke nytt. Vi leser både tegneserier og billedbøker i dag, det nye er vel kanskje først og fremst at man kan legge digital lyd (både egen fortellerstemme og bakgrunnsmusikk) sammen med en bildesekvens på en veldig enkel måte. Det er også først de siste ti til tjue årene at teknologien har blitt så billig at enhver person med PC kan lage slike fortellinger. Sånn sett kan man hevde at det alltid har vært interesse for denne typen fortelling, men at digital teknologi nå tilbyr en ny måte å lage og dele dem på.

Det narrative menneske

Å fortelle historier rundt leirbålet har vi gjort til alle tider

Man må ikke la seg villede av betegnelsen "digital". Det grunnleggende ved digitale fortellinger er ikke den digitale teknologien, men menneskets urgamle trang til å fortelle en historie. Fortellinger inngår som en del av alle menneskelige kulturer, enten det er som myter, sagn eller legender. Digitale fortellinger tilbyr heller det narrative mennesket en ny måte å fortelle de samme historiene.

Ordet narrativ er avledet av det latinske ordet ”narrare” som betyr å gjøre kjent eller å fortelle. Et narrativ er en logisk struktur for å formidle en historie, enten det er en tradisjonell tekst eller en film. Hver hendelse i et narrativ står i et direkte påvirkningsforhold til den forrige hendelsen gjennom handlingssekvenser. Historisk sett har narrativ teori primært fokusert på ulike strukturelle og formelle sider ved en fortelling. I dag blir denne teorien brukt innenfor stadig nye fagområder, som historie, sosiologi, psykologi og sosialantropologi.

Jerome Bruner (1991) mener mennesket konstruerer verden gjennom to hovedformer: den logisk-paradigmatiske tenkemåten og den narrative tenkemåten. Disse tankeformene påvirker hvordan vi forstår virkeligheten og organiserer erfaringene våre. Den narrative tenkemåte tar utgangspunkt i at mennesker tenker på samme måte som fortellingen er bygd opp. Bruner mener det i mennesket finnes en slags grunnleggende beredskap for fortellingen. Vi organiserer for eksempel våre hendelser kronologisk etter hverandre med en start, et høydepunkt og en slutt i et lineært narrativt mønster. Når vi forteller en egenopplevd historie til andre, blir den verifisert først og fremst ut fra om den er sannsynlig eller troverdig i den forstand at den ligner livet. Denne narrative tenkemåten stiller derfor ikke krav til sannhet eller logisk forestillingsevne, men krav om poetisk fantasi. Det er fantasien vår som gjør at vi kan lage gode og troverdige historier. Det er også denne narrative tenkemåten som bidrar til at vi opplever livet som meningsfylt (Bruner 1991).

Med fremveksten av sosiale medier kan man diskutere om mennesker i dag har et større behov for å eksponere seg gjennom fortellinger. I denne sammenheng kan man se på digitale fortellinger som et virkningsfullt kommunikasjonsredskap for den enorme mengden mennesker som nå deltar i den offentlige debatten på internett.

Se også

Her finner du en oversikt over ulike artikler på wikibøker og wikipedia som dekker digitale fortellinger som tema.

• Innledning om digitale fortellinger (Wikibøker)
• Eksempler på digitale fortellinger i skolefag (Wikibøker)
• Den digitale fortellingens didaktikk (Wikibøker)
• Digitale fortellinger og ulike pedagogiske tilnærminger (Wikibøker)
• Tips om hvordan lage en digital fortelling (Wikibøker)
• Vurdering av digitale fortellinger på studiet IKT for lærere
• Digitale fortellinger og grunnleggende ferdigheter
• Definisjon av digitale fortellinger (Wikipedia)
• Oversikt over begreper knyttet til bruk av multimodale virkemidler i digitale fortellinger (Wikipedia)
• Eksempler på digitale fortellinger (Wikibøker)
• Avsluttende refleksjoner om digitale fortellinger (Wikibøker)
• (Ekstra side som kan integreres i noe av det andre som er skrevet: Digitale forteljingar)

Kilder

• Baltzersen, Rolf K. og Magnus Bliksrud (2012). Digitale fortellinger i skolen. (I arbeid)
• Bruner, Jerome (1991). The Narrative Construction of Reality. Critical Inquiry, 18:1, 1-21. Artikkel
• Core methods (2012). Center for Digital Storytelling. [3] (lesedato 030212)
• Elements of Digital Storytelling (2012). Center for Digital Storytelling. (lesedato 030212)The Seven Elements of Digital Storytelling
• History (2012). Center for Digital Storytelling. [4] (lesedato 300112)
• Lambert, Joe (2010a). Digital Storytelling Cookbook. Berkeley: Digital Diner Press
• Lambert, Joe (2010b). Forelesning om digitale fortellinger. På Høgskolen i Oslo i februar.
• Meadows Daniel (2012). Adventures of a documentarist. Photobus. [5] (lesedato 300112)
• Ohler, Jason (2008). Digital storytelling in the classroom: new media pathways to literacy, learning, and creativity. Thousand Oaks, California: Corwin Press.
• Workshop Process & Agenda (2012). Center for Digital Storytelling. [6] (lesedato 030212)